Jeg har vært på ferie og sust gjennom MAAANGE bøker. Her er noen tanker om det jeg har lest. Og et par anbefalinger.
Ferie betyr lesing, og ganske riktig: Jeg har vært et par uker på Zanzibar (hardt liv), uten tv-serier, wi-fi eller Mac. Å leve slik på gamlemåten anbefales forresten varmt. Og jeg fikk lest mer enn jeg har gjort på veldig lenge. Bøker ble slukt som en bulemiker inntar føden. Tenkte derfor å dele krimleselisten med dere. Jeg leste andre ting også, skal se om jeg rekker å si noe om de bøkene også.
No Country For Old Men av Cormac McCarthy:
— Mange har sikkert sett Coen-brødrenes film av denne boka, og endel kjenner sikkert McCarthy som forfatteren av blant annet The Road. Å ha sett filmen før jeg leste boka var litt irriterende, ikke fordi jeg husket plottet så godt, men fordi ansiktet til Javier Bardem som leiemorderen Chigurh har brent seg inn i hukommelsen. Det er en god historie – om Llewelyn Moss, en white trash everyman som kommer over en koffert full av penger etter et narkooppgjør. Ikke overraskende bringer denne ham opp i stry. Dette regnes vel som McCarthys mest tilgjengelige roman, og den som i størst grad bruker spenningssjangeren.
Jeg likte første halvdel, der vi følger hovedpersonene Moss, Chirgurh og sheriffen Ed Tom Bell, svært godt. Sheriffen er en kar full av no-nonsense livsvisdom, som samtidig forstår at Moss og kona vil trenge hjelp. Etter at veiene til hovedpersonen og leiemorderen har møttes, synes jeg likevel fortellingen flater litt ut, og jeg var ikke veldig interessert da slutten nærmet seg. McCarthy skriver selvsagt skjorta av de aller fleste krimforfattere. Det er noen virkelig vakre skildringer her – av døde mennesker og dyr, av naturen i det sørvestlige USA. Dialogene er knappe og poengterte. Likevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke at det er noe kunstig ved boka som jeg ikke liker. McCarthys personer har aldri klart å berøre meg. Dialogene er nesten FOR fulle av livsvisdom og tvetydighet til at noen kan tenkes å snakke slik. Mer en bok for litterater og kritikere enn for vanlige krimlesere, synes jeg.
Kjøp boka på Platekompaniet
Bonfire of the Vanities av Tom Wolfe
— Gode gamle Tom Wolfe! Mannen i den hvite dressen har fått mye tyn de siste årene. Den siste romanen hans fra Miami – Back to Blood – ble jevnt over slaktet. Folk virker å være lei av Wolfes maniske skrivestil (BANG!!! ::::: WOFF :::: BANG!!!) og stereotype skildringer fra amerikanske byer på randen av raseopptøyer. Derfor er det lett å glemme at bak alt dette er Bonfire of the Vanities en klasseroman – en byfortelling om dekadanse, sosiale problemer og kriminalitet i New York på åttitallet. Jeg har ikke lest den på ti år (før jeg flyttet til Statene) og tok den fram på nytt. Uten å angre.
Hendelsen som utløser plottet er glimrende. En finansmann fra Wall Street kjører seg bort i The Bronx med sin elskerinne. Ved en tilfeldighet kjører de på en ung svart gutt og stikker av. Med denne fortellermotoren lager Wolfe en ordentlig suppe av jus, politikk og forretningsliv i byen. Wolfe skriver veldig godt, hvis man ser bort fra de wolfske irritasjonsmomentene. Han er glimrende til å beskrive subtile statussymboler, han har gehør for slangen i gettoen. Men mest av alt er dette en tett og storslått byskildring av New York. Anbefales, virkelig.
Platekompaniet selger den billig
The Fourth Protocol av Frederick Forsyth
— Dette var en snodig fortelling som jeg tilfeldigvis kom over i bokhylla på hotellet jeg bodde. En klassisk kald krigsthriller fra åttitallet. De første hundre sidene var såpass tåpelige at jeg vurderte å legge bort hele boka: Mesterspionen Kim Philby (no less!) sitter i Moskva og forer generalsekretæren i kommunistpartiet med et scenario der “the hard left” skal ta makten i Labour og Storbritannia. Den euroskeptiske toryen Forsyth har blant annet et helt aparte personangrep på Ken Livingstone – den senere så berømte borgermesteren i London. Men akkurat dette er i ferd med å bikke over i en utdatert parodi, skifter fortellingen gir. En russisk agent plantes deep undercover i England, for å gjennomføre en kynisk plan av verdenspolitisk relevans. Da begynner boka å minne om Forsyths egen Sjakalen og Folletts Nålen. Alltid kult å lese om vekslingen mellom agenten som skal gjennomføre planen og politifolkene som må stoppe ham. Når man leser Forsyth merker man at man er i hendene på en ordentlig profesjonell. Det holder lenge for meg.
PS: boken er også filmatisert, med Michael Caine og Pierce Brosnan
Kjøp The Fourth Protocol her
No Easy Day av Mark Owen
— Denne boka har OP-5 skrevet endel om allerede, og siden Gyldendal (der jeg jobber) gir den ut i disse dager skal jeg ikke si så mye annet enn at en innsidefortelling om operasjonen mot Osama bin Laden vanskelig kan bli kjedelig. Leste den i ett strekk.
Tom Rob Smith: Agent 6
Dette er boka jeg holder på med nå. Sensasjonsmannen Tom Rob Smith (født i 1979) har solgt millioner på å skrive krim fra kommunisttidens Sovjet. Dette er en fortelling som veksler mellom Moskva, Manhattan på sekstitallet og Afghanistan – der siste halvdel i stor grad utspiller seg. Mye spennende og lærerike ting der – om alt fra KGB til mccarthyismen i USA på femtitallet og den russiske invasjonen av Afghanistan. Men boka er samtidig for ambisiøs og utflytende. Den strekker seg over mer enn tretti år. Smith hadde nok hatt godt av å vende tilbake til det noe tettere formatet fra Stalins Sovjet – som han gjorde i debuten Child 42.
Platekompaniet selger den for 79 spenn
Puh. Det var litt om krimmen jeg har lest i det siste. Men den aller beste boken jeg har lest var faktisk noe helt annet. Det var faktisk Åndenes hus av Isabel Allende. Storslått, pompøst og dramatisk fra Chile. Og veldig gripende. Ja, selv redaksjonen i OP-5 har våre soft spots.
Godt leseår i 2013!