Ok, så har nok Roman Polanski laget enda viktigere og bedre filmer før. Men vi trenger ikke mer enn fallerte politikere, CIA-konspirasjoner og desillusjonerte ghostwritere for å storkose oss.
Hvis du er en av dem som ser for deg en karriere som filmregissør, eller driver med fortellekunst overhodet, kan det være smart å ta en kikk på åpningen av Roman Polanskis The Ghost Writer (2010). Hvordan fortelle at en mann er død på en mest mulig effektiv måte? Her driver ingen lik i land. Ingen bikkjer snuser opp noe i veikanten. I stedet ser vi en bilferge legge til kai i nattemørket. Bilene kjører av. Men en bil står igjen. Så enkelt, og effektivt. Noen som tror man ville gjort det på samme måte i norsk film?
Det er mange grunner til at jeg digger denne filmen, og Asbjørn er også fan av den. Plottet er tight og supersmart. Tidligere statsminister Adam Lang (i praksis Tony Blair) sin assistent og memoarforfatter dør i en tilsynelatende ulykke. En lurvete ghostwriter (Ewan McGregor, med en bestselger om en magiker i skjeftet) får et tilbud kan ikke kan si nei til: Han skal fullføre Langs memoarer. Honoraret er avsindig. Men han må reise til Martha´s Vineyard, der den utskjelte forhenværende statslederen holder til.
Lang er i trøbbel, på grunn av en en anklage om å ha utlevert terrormistenkte til CIAs torturkamre. På østkysten lever han isolert med kona, sekretæren og resten av staben. Brosnan gjør en av sine aller beste roller som den isolerte og virkelighetsfjerne politikeren. Han er både en hensynsløs alfahann og en fullstendig hjelpeløs skikkelse. Og selvsagt blir det masse intriger, både med damene i hoffet og Tom Wilkinson som herlig kjip CIA-professor. Og opprullingen av konspirasjonsplottet foregår i perfekt tempo.
The Ghost Writer er en sånn film der du skjønner at manusforfatterne (blant dem Robert Harris, som har skrevet boka filmen bygger på) har sittet og kost seg med å lage kyniske og kule replikker i hver scene. McGregor er helt perfekt som blek og desillusjonert ghostwriter. Olivia Williams, kjent fra Sex & The City, leverer som Langs gåtefulle kone. Dessuten blir det faktisk veldig spennende etterhvert.
Men det er en siste ting som gjør denne filmen uimotståelig for meg. Jeg jobber i forlagsbransjen, og i vår redaksjon ser vi denne om igjen stadig vekk. McGregor skal faktisk omdanne de gørrkjedelige memoarene til kul prosa (hvilke forlagsfolk har ikke vært i liknende situasjon?). Og jammen dukker ikke James Belushi opp som kommersiell amerikansk bokagent. Han er lei av politiske biografier som råtner på varelagerne, og avslutter møtet om boka med å holde hånden på hjertet og si: “Remember, the heart.” Det er en god oppfordring for alle forfattere og forleggere.
Og dere, boka til Robert Harris anbefales også varmt.