Marvel ser fremover med Eternals. Fungerer det? OP-5 har omsider sett den nye, myke superheltfilmen.

Marvel Cinematic Universe ruller videre! Etter de første 20+ filmene rundet av The Infinity Saga med Infinity War og Endgame, starter Kevin Fiege og Marvel/Disney på nytt.

Les også: Asbjørn ser Marvel-filmene kronologisk. MCU-festival!

Eternals har splittet publikum og kritikere. Noen mener det er den kjedeligste filmen noensinne, andre lovpriser den nye myke tonen fra Marvel. Det som er sikkert er at den handler om de evige (Eternals) og deres motparter, avvikerne (Deviants).

Les også: 5 tanker om Spiderman: No Way Home

Eternals er en urgammel rase superhelter plassert på jorden for å balansere monsterrasen Deviants. Engler mot demoner, om du vil. Vi følger dem gjennom Babylons hengende hager, aztekernes storslagne pyramider, Mesopotamias flotte morgenlys og hele veien frem til en hyggelig dansepub i London.

Mellom dem er menneskeheten, hvis fremtid står på spill når hele planeten blir kamparena mellom Eternals og Deviants. Skuespillerne som får flotte seg som evighetshelter er en skikkelig kvalitetsbukett. Vi må nevne noen: Alltid flotte Angelina Jolie er krigeren Thena. Den koreanske superstjernen Don Lee gestalter hardtslående Gilgamesh. Richard Madden fra Bodyguard og Game of Thrones portetterer Ikaros, som kan fly men bare ikke for nære solen! Kumail Ali Nanjiani fra Silicon Valley kjærer privatfly som Bollywood-kjekkas Kingo. Selveste Salma Hayek tenker hardt som filosofen Ajak. Paper Boi fra Atlanta aka Brian Terry Henry er Phastos, Marvels første åpne homofile superhelt. Angående grensesprengende: Lauren Ridloff spiller Makkari, Marvels første døve superhelt. En av favorittene fra Dunkirk, Barry Keoghan, er tankestyrer Droig. Gemma Chang var stor i Sherlock-serien, her spiller hun alfahunnen Sersi. Vi snakker ordentlig ensemble!

Her er noen tanker om Eternals.

—– Regissør Chloé Zhao rørte meg i senk med Oscar-nominerte Nomadland, hvor Frances McDormand spilte en hyllest til hjemløse, omreisende amerikanere. Zhaos signatur er overalt på Eternals. Legg bare merke til de dvelende én-til-én sekvensene som oppstår hver gang filmen går fra CGI-fantasy-science fiction til nært familiedrama. Det spilles på samme register som leirbålscenene i Nomandland. Mest tydelig likhet med Nomadland er likevel Zhaos forelskelse i store naturbilder, lekkert komponert med de dypeste jordfarger. Ingen Marvel-filmer har brukt kloden på så National Geographics-aktig vis som Eternals. Scenene i frodige skogholt, Mesopotamias kyst og fjerne svarte strender er aldeles nydelige.

— Litt mer overraskende er det at actionscenene også ble litt av en visuell nytelse. Jeg blir litt lattermild når folk flyr opp og ned og skaper illusjoner av seg selv for å lure seeren, men etter noen dusin Marvel-filmer (Loke, du ja!) blir man jo vant til det. Til slutt får kampscenene en flytende, ballettaktig estetikk, ikke ulikt slik vi så Marvel leke seg med i Shang-Chi da de åpnet filmen med Crouching Tiger Hidden Dragon-hyllest..

— Ang dans, Bollywood-sekvensen er uimotståelig sjarmerende! Jeg kan derimot styre meg for alle monstrene. De dukker opp fra filmens første scene. Akkurat som avslutningen i Shang-Chi ble det for mye drage/øgle-inspirerte helvetesdjevler. Jeg liker mine øgler som halvt menneske, ref Spidermans Curt Connors.

— Jeg liker også designet og all ikonografien på draktene og hovedkvarteret. Det virker å være veldig inspirert av Jack Kirbys originale tegneserie Eternals. (som jeg ikke har lest, bare lest om). Det minner meg om den originale tegneserien Infinity Gauntlet og Infinity War, som var fargesprakende, fantasirik og full av symboler og mønstre.

— Nå holdt jeg på å glemme: lekker åpning med Pink Floyd-sang!

— Chloé Zhaos film er god på naturbilder og kamp. Filmen har derimot ikke ro på humoren. Vitsene faller til bakken før de er avlevert. Sprites gjentatte klaging på alle kameraene til dokumentaristen er typisk eksempel. Hvorfor skal hun bruke tid midt i et slag om Jordens eksistens til å kjefte på at slaget blir filmet? Uforståelig. Det blir kun mislykket forsøk på å følge opp den første klagingen på filmingen, som jo var legitim. Scenen med Angelina Jolie og appelsinen på tampen var litt morsom, men ellers husker jeg ingen vitser som spilte lekkert på humorfiolinen.

— Eternals er et labyrintisk familiedrama og en historie om vanskelig kjærlighet. Samtidig forsøker filmen å fortelle oss hvilket ansvar vi har som menneskerase. Dramaet fungerer fint på tampen da Sprite vil gi slipp på evig liv, men for ofte blir det tatt for gitt at vi føler mye for evighetsfigurene og menneskene de skal passe på. Slik blir for eksempel Hiroshima-sekvensen forhastet. Det forventes at vi skal føle det samme som Phastos’ sorg og fortvilelse etter et bilde av atomlandskapet. Næh, sett det før, ferdig med det.

— Filmen lider også under noen flate mellommeneskelige scener. Spesielt tidlig i filmen er ikke relasjonene mellom de evige dypt nok forankret, men Zhao pøser på med følelser som det ikke er jobbet opp dekning for.

— Den stadige hoppingen mellom punkter i historien er også utfordrende. Fem tusen år bakover et par hundre år frem, seks dager minus og noen år pluss. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si noe slikt, men to og en halv times film er kanskje for kort! Eternals finner heldigvis en fin rytme på tampen. Da er det lettere å engasjere seg. Richard Madden er så på kanten til parodi at han nesten blir Homelander, men lander på rette siden og blir en ond Supermann. Det funker, og Eternals kan endelig foreta noen emosjonelle uttak fra følelsenes minibank.

— Det som også flyter fint er filmens inkludering av homofilt partnerskap, én døv karakter og et sett superhelter fra alle verdenshjørner. Identitetspolitikk? Neida, det er bare en haug forskjellige karer og damer med forskjellige pass. Marvel ser selvsagt også for seg frekke insentivordninger og inntjening fra alle markedene de nå styrker posisjonen sin i.

— Eternals er typisk film jeg irriterer meg litt over mens jeg ser den, men så vokser den når jeg grubler i dagene etterpå. Relasjonene mellom hovedpersonene fremstår tydeligere og bedre forankret, og jeg kjenner allerede et behov for å se filmen på nytt. Sannsynligvis vil filmen finne sin plass i Marvel-kanonen når karakterene får utfolde seg i andre filmer og historielinjer.

— I beste fall får Angelina, Salma og de andre da mer emosjonelt kjøtt på beinet, slik at Eternals blir en viktig brikke i neste fase av Marvels lukrative forretningsplan. I verste fall er MCU i ferd med å lide under det samme som DC-filmene, som virker å aldri bestemme seg for hvem som faktisk er de viktigste karakterene. Det store spørsmålet er hva Marvel vil med Eternals. Filmen bereder grunnen for mange karakterer. Jeg regner med at de dukker opp her og der i nye filmer. Det annonseres at «Eternals will return» på rulleteksten, men de skal vel spres utover i denne nye fasen av MCU?

Til slutt for de spesielt interesserte: Eternals hadde kinopremiere før jul, men jeg kom meg aldri på kino. Så da ble det 4K Steelbook fra Platekompaniet. Pen utgave, selv om det er knapt med ekstramaterial. To kortfilmer på ti og fem minutter, pluss et par bloopers og noen slettede scener er ikke nok. Jeg gleder meg dog til å høre kommentarsporet til regissør Chloé Zhao.