Orange Is The New Black er like mye humor som drama. Heldigvis. Vi har sett Netflix sin nye serie.
Da har vi endelig fått sett gjennom Orange Is The New Black. Det tok sin tid, for vanligvis hadde jeg pløyd gjennom en slik serie de første dagene etter premiere, men jeg har prioritert bøker foran TV-serier i sommer. UANSETT, her er noen tanker om Netflix sin nye serie om livet i et amerikansk kvinnefengsel, men først traileren for de 13 episodene:
— Historien er kul og fengende, og basert på en sann historie som ble til en bestselgende bok. BASERT PÅ er for øvrig stikkordene her. Piper Chapman har forlovet seg og startet på et noenlunde streit liv da hun plutselig må i fengsel for en narkorelatert pengetransport hun gjorde for ti år siden. Hun og den kommende ektemannen bestemmer seg for å komme seg gjennom prøvelsen. Hovedtyngden i Orange Is The New Black ligger på Piper Chapman i fengsel, men vi følger også forloveden på utsiden og får tilbakeblikk til de andre fangenes historie.
— Tilbakeblikkene er veldig kule, jeg skulle nesten ønske jeg fikk mer om folk som den russiske kjøkkensjefen Red (Captein Janeway!), Crazy Eyes (som vel ikke får noen flashbacks?), Alex som ble mobbet på skolen osv osv. Det er noe Lost-aktig over disse tilbakeblikkene, som er effektive og gir karakterene dybde.
Les også: Netflix – den nye seriemesteren
— Jeg liker at serien er like mye humor som drama, vi snakker definitivt ikke The Oz eller Prison Break her. Piper Chapman lager nok drama på egenhånd med sin selvlegitimerende, priviligerte og egoistiske holdning til seg selv og sin nye verden (“You’re just a mean person”. Takk, Crazy Eyes), så det kjappe manuset, frekke replikkene og ufrivillig komiske situasjonene gjør serien tidvis veldig underholdende.
— En highfive til manusforfatter Jenji Kohan (som også sto bak Weeds, det merkes) for å tørre å gjøre karakterene til stereotyper. Latino-damene i fengselet er munnrappe dramaqueens, afroamerikanerne er enda munnrappere aaaiiiit!-damer, de hvite snakker bred Boston-dialekt eller fantaserer lesbisk om kvinnelige fotballspillere, og fengselsvaktene er homofobe og kåte stuter med dårlig selvtillit eller undertrykt begeistring for lesbisk fengselssex. Befriende at serien ikke et sekund prøver seg på å være politisk korrekt eller noe lignende. Og så parodierer de forskjellige hverandre, som her:
— Et lite minus i margen for at alle karakterene (bortsett fra fangevokterne) på et eller annet tidspunkt skal få sin oppreising. Alle skal få sin mulighet til å forklare at det var trist og leit at de skjøt en 8-åring i en marihuanaåker, stjal som ravner, smuglet narkotika eller hva det nå måtte være, og uansett hvor kjipe de er i starten av serien skal de få sine 15 sekunder til å skinne av menneskelighet og varme og sympati.
Les også: Ny Netflix-serie – kjip voldsporno eller sjokkerende spennende?
— Piper Chapman kan også være en irriterende karakter med sine kritthvite kunstpauser og selvrettferdighet, men samtidig bidrar det til å piske opp engasjementet for henne og serien.
— Avslutningsvis må det strålende skuespillet nevnes. Uzo Aduba skinner som Crazy Eyes, Samira Wiley er gnistrende som Poussey (og så ukjent at hun ikke har egen Wiki-side), Taylor Schilling er som sagt irriterende og god i hovedrollen som Piper Chapman, og Laura Prepon fra That 70s Show er endelig tilbake i rampelyset som Piper Chapmans eks-kjæreste Alex Vause. Tommelen opp til Jason Biggs som den nervøse, usikre og selvmedlidende forloveden til Piper. Og til slutt stående applaus til Pablo Schreiber for å være årets skurk i rollen som fengselsvakten George “Pornstache” Mendez. Makan til rolle. Noen husker ham kanskje som Nick Sobotka fra The Wire? Her har du fyren:
— Oppsummert? Orange Is The New Black er vellaget og morsomt, underholdende og fengende. Vi snakker ikke The Wire eller The Sopranos her, men en lettbent TV-serie som garantert kommer tilbake med nye sesonger. I hvert fall etter den cliffhangeren.