Noen tanker om Riverton-vinneren

sveen
Hva vet sikkerhetsklarerte Gard Sveen om drapet på den legendariske motstandsmannen Kai Holst? I hvert fall nok til at han vant Riverton-prisen for Den siste pilegrimen. Vi synser!

Tidligere i år vant Gard Sveen Riverton-prisen for Den siste pilegrimen. Siden boken er Sveens første roman, er det oppsiktsvekkende at han stakk av med den prestisjetunge Riverton-prisen, så før påske måtte vi sjekke hva all viraken dreide seg om. Her er noen tanker om Den siste pilegrimen:

Handlingen deler seg i hovedsak mellom 2003 og de første årene i andre verdenskrig, i tillegg til noen åpningssekvenser i Sverige i den uoversiktlige tiden rett etter krigen. I 2003 møter vi Tommy Bergmann, en sliten politimann som etterforsker en sak med tre lik som er funnet i Nordmarka. I krigsårene følger vi Agnes Gerner, som sammen med venner og kolleger jobber dypt undergrunn som motstandsfolk under naziokkupasjonen av Norge.

Den siste pilegrimen tar utgangspunkt i dødsfallet til Kai Holst, en legendarisk motstandsmann som døde under mystiske omstendigheter i 1945 i Stockholm. Offisielt selvmord, men det meste som er kjent om dødsfallet tyder på at han ble drept. Hva viste Kai Holst, og hvem hadde noe å tjene på at han tok med seg hemmeligheter i graven etter krigens slutt? Hmmmm. Fascinerende historie, og artig at Sveen – som til vanlig har sikkerhetsklarering som seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet – bruker det som ground zero for en roman. Den lille konspirasjonsteroretikeren inni meg tror selvsagt at Sveen gjennom jobben sin vet noe om dødsfallet som vi andre ikke vet.

Anslaget er sterkt, og måten de parallele historiene veves inn i hverandre minner mer enn litt om Robert Wilsons mesterlige A Small Death In Lisbon (memo to self: vi har helt glemt å blogge om Wilsons spionromaner, detmå vi gjøre), hvor et drap i nyere tid flettes inn i spionasje og svik under andre verdenskrig. Gard Sveen har et lettlest, tydelig og godt språk, og spesielt i bokens første halvdel tegner han flotte bilder av et okkupert Oslo på 40-tallet. Vår tids Oslo er litt kjedeligere beskrevet, kanskje fordi byen beskrives ofte overraskende godt og levende, senest i XTRM og alltid i Jo Nesbøs bestselgere om Harry Hole? Det virker nesten som Sveen – som åpenbart er glad i byens historie – er mer interessert i fordums Oslo enn slik byen er nå.

Beskrivelsene av lojalitet, svik og kjærlighet er dog mye bedre, og gir romanen en ekstra dramatisk og menneskelig dybde. Det er også noe veldig medrivende over kammerdramaet som utspiller seg i nazistenes innerste kretser i et Oslo vi vanligvis kjenner som fritt og flott.

Hovedkarakteren Tommy Bergmann er selvsagt en politimann med en last han sliter med, men i motsetning til en hang til sterk drykk eller for mye kåtskap, har Bergmann et problem man umulig kan sympatisere med. Han har noe uforløst i seg som gjør at han har slått sin forrige kjæreste. Nettopp. Han starter altså med en million minuspoeng hos leseren, og det er interessant å følge Sveens forsøk på å bygge tredimensjonale forklaringer for hvordan Bergmann kunne gjøre noe slikt. Han kommer ikke helt i mål i Den siste pilegrimen, men det gir Bergmann-karakteren mye å jobbe med i kommende bøker.

Oppsummert? Den siste pilegrimen er spennende, velskrevet og en god start på et krimforfatterskap. Noen minus for at karakteren Bergmann og beskrivelsene av Oslo er litt uferdige, men store pluss for evnen og viljen til å gripe faktiske hendelser og spinne fiksjon av det. Vi leser neste Sveen-bok også.

Har du lest Den siste pilegrimen? Si gjerne din mening om boken i kommentarfeltet.