Så var den nye Hamilton-filmen endelig her. OP-5 har stukket på kino for å tilbringe et par timer med vår store helt. Hva vi synes? Les mer…

I nasjonens interesse er den tredje boka i Hamilton-serien til Jan Guillou. Ofte når spenningsserier sitt kvalitetsmessige høydepunkt rundt bok 3-4. Forfatteren er varm i trøya, men ennå ikke lei av sitt eget univers. Det var nettopp det Guillou maktet i I nasjonens interesse. Den har et supertight ytre plott: Hamilton skal eskortere en sovjetrussisk avhopper med vital etterretning hjem fra Kairo, og siden gjennomføre den topphemmelige operasjon Big Red basert på opplysningene han kommer med. Noen som tviler på Hamilton klarer brasene?

Men mellom bokas mange ikoniske scener (det er tross alt her Hamilton kaprer samme fly to (!) ganger for å få avhopperen trygt hjem) er I nasjonens interesse fortellingen der livet som operatør virkelig begynner å tære på helten. På instinkt dreper han sin polske elskerinne, den eneste kvinnen den delvis impotente Hamilton har et tilfredsstillende sexliv med (en impotent superhelt, hvor kul er ikke den ideen?). Saken blir etterforsket, men de rettsskafne svenske politietterforskerne forstår etter hvert at sannheten må underordnes nasjonens interesse. Carl Hamilton står over loven.

Sånn er Guillous smarte premiss, en kontrast mellom jobb og privatliv manusforfatterne bak filmversjonen naturligvis har utnyttet. I filmens første scener møter vi Hamilton (Mikael Persbrandt) og Maria Solska (Fanny Risberg) i hennes leilighet i Stockholm. Dialogen er knapp og bildene smakfulle, som i alle ambisiøse thrillere fra nåtiden er det Bourne som er kvalitetsreferansen. Persbrandt er et utmerket valg til hovedrollen, han har en naturlig autoritet og en undertrykt villskap og uro som kler Hamilton perfekt.

Ting forandrer seg så raskt vi forlater Sverige. Hamilton har infiltrert en gruppe russiske våpenhandlere som smugler svenskproduserte raketter. Men oppdraget går galt og senere dukker våpnene opp på Afrikas horn. En svenske er bortført. Hamilton får i oppdrag å føre ham hjem, men forstår raskt at rakettene har en sammenheng med det private sikkerhetsselskapet Sectragon (en dårlig kamuflert versjon av Blackwater). Attpåtil dukker en whistleblower fra selskapet opp, som skal fortelle Hamilton sannheten om han kommer trygt til Sverige.

Det er filmskapernes forsøk på å tilpasse den originale historien en post-911-tid. Her er det mye som skurrer. Mens Persbrandt, David Dencik (en OP-5-favoritt fra bl.a Lasermannen og Tinker Tailor som næringsminister) og Pernilla August (statsminister) er klasseskuespillere, har produsentene vært tvunget til å hente inn engelskspråklige skuespillere fra Adeccoligaen. Den engelske dialogen er flat og ganske pinlig, fiendebildene er enkle, de slemme leiesoldatene sprader bredbeinte rundt og sier ting som: “Abdullah, or whatever your fucking name is.” Da er vi ganske langt fra Bourne-triologiens finesse.

Å bruke private sikkerhetsselskaper som skurker kan virke som et opplagt valg. For det er vel lite som er mindre sympatisk enn amerikanske storkapitalister som tjener penger på kriger og intervensjoner? Problemet, slik jeg ser det, er todelt. For det første er Blackwater og de andre selskapene spøkelser fra det mørke 00-tallet, hvis innflytelse er drastisk redusert de siste årene. For det andre finnes det faktisk grenser for hva sånne selskaper driver med. De er ikke akkurat den røde armé.

Når filmens handling flytter seg til Sverige, blir dette overtydelig. Sectragon har ingen betenkeligheter med å i praksis erklære Sverige krig. Soldater drepes, biler sprenges, Den Store Aksjonen planlegges. Jo, det blir på en måte spennende. Men her tar regissør Kathrine Windfeld for alvor farvel med Bourne-inspirasjonen, og legger seg tettere opp mot action-flicks av typen Vantage Point og 24. Ikke noe galt i det forsåvidt, men for en skikkelse så mangslungen som Hamilton kunne vi forventet mer.

Når man leser Jan Guillous bokserie i dag, skjønner man at den er forfattet i en annen tid. Bakteppet var den kalde krigen mot Sovjetunionen og et Midtøsten preget av opprørske venstreradikale grupper Guillou selv kjente inngående. I filmversjonen får vi et gjensyn med Mouna al Fathar (egentlig Mouna Husseini) fra PLOs etterretningsfløy. Jeg morer meg stadig over den foxy og beinharde karakteren, men i dagens Midtøsten virker hun i grunnen ganske malplassert. I virkeligheten ville antakelig hennes datter gått i hijab. Sånn er verden blitt. Jaja.

Hamilton: I nasjonens interesse er første i en trilogi. Neste kommer visst i august, og er basert på Ikke om det gjelder min datter. Den romanen er i grunnen ganske dårlig, så kanskje vi kan håpe på en killer film?

Til alle dere som mener jeg er en håpløs Hamilton-nerd: Det finnes verre, sjekk ut denne HELT fantastiske fansiden dedikert til ham.

PS: Det har sneket seg inn en ganske pinlig feil i filmen. I kjent spionfilmstil er de ulike locations (Somalia, Stockholm etc.) skrevet på skjermen. Når vi zoomer inn på Sectragons hovedkvarter i Dallas, står det Headquarter. Men hovedkvarter skrives Headquarters, også i entall. Jeg vet dette, fordi det er en naturlig feil for oss skandinaver, jeg gjorde den en gang selv. Rett opp!

Ok, folks, la oss høre hva dere mener om filmen!