Holocaust, Midtøsten og middelalderen: Vi har laget en toppliste for deg som liker spenning fra virkeligheten. Er du enig eller uenig?
De som sier at kulturen går i gal retning, kan vanskelig tenke på norsk sakprosa. For gud hjelpe meg så elendige bøker som slapp gjennom forlagene pre-2000. Det var en tid før internett da norske utenrikskorrespondenter kunne skrive bestselgere basert på avskrift fra Der Spiegel og New York Times (hei du korpulente korrespondent kjent som Xerox!).
Det går ikke i vår tid. Heldigvis. På denne uhøytidelige topplisten har jeg valgt å utelate bøker som jeg selv har vært involvert i som redaktør. Både Strøksnes´ Et mord i Kongo, Borchgrevinks En norsk tragedie og Widerøe/Aass´ Dødsranet vil sikkert være på andre kjenneres lister.
Så la oss begynne, dette er våre favoritter.
3. Tore Skeie: Jomfruen fra Norge (2012)
— Historikeren Skeie brakdebuterte med Alv Erlingsson i 2009, en fet røverhistorie om en ukjent adelsmann på 1200-tallet. Få hadde forstått potensialet som lå i å beskrive den turbulente norske middelalderen, men Skeie kombinerte historikerens nøyaktighet med fortellergrep fra HBO. Oppfølgeren Jomfruen fra Norge er enda bedre. Boka er det nærmeste vi kommer Game of Thrones i norsk sakprosa. Her er riddere, barnekonger og ekteskapsallianser mellom mektige familier. Skeie skriver ufattelig levende om en spennende tid. Hovedplottet kretser rundt maktspillet mellom de norske, danske og svenske kongefamiliene. Dypt fascinerende.
2. Odd Karsten Tveit: Krig og diplomati (2005)
— Joda, jeg har slengt litt med leppa mot norske utenrikskorrespondenter. Men det gjelder ikke Odd Karsten Tveit. Han er en glimrende forfatter – upretensiøs, fortellende og en reporter av internasjonalt format. Av mange gode bøker holde jeg storverket om norsk politikk og overmot i Midtøsten høyest. Vi følger FN-soldater i Libanon, idealistiske venstreradikale leger og ambisiøse politikere gjennom 20 år i Midtøsten, fra 1978 til 1998. Samtidig blir det en episk fortelling om norsk utenrikspolitikk i en tid da det var “typisk norsk å være god.” Og for et persongalleri som finnes her. Min favoritt? Den legendariske diplomaten Hans Wilhelm Longva, som flyktet fra kaprere i Beirut og fikk besøk av Yassir Arafat ved sykesengen.
1. Espen Søbye: Kathe, alltid vært i Norge (2003)
— Å kalle den en spenningsbok ville være en fornærmelse mot denne lille perlen av en bok. Men du verden så spennende og intens den er. Søbye har flere kritikerroste biografier bak seg, men ingen steder fungerer hans knappe og knusktørre stil bedre enn i historien om Kathe Lasnik, en vanlig jødisk jente fra Oslo som mister livet under Holocaust. Til tross for skrinne kilder har Søbye rekonstruert hele hennes livsløp. Samtidig blir dette en uhyre viktig bok om jødisk liv i mellomkrigstidens Norge og norsk medskyldighet i jødedeportasjonene. Og tittelen, dere, den spiller på et skjema norske jøder ble tvunget til å fylle ut. På spørsmålet om hvor lenge hun hadde vært i landet, svarte Kathe: “Alltid vært i Norge.” Aldri har et spørreskjema vekket så sterke følelser i denne leseren. Fryktelig sterkt og viktig.
Alle disse bøkene holder internasjonal klasse, synes jeg. Men hva synes dere? Noen tanker eller andre favoritter? Kjør på i kommentarfeltet!