Damer, dere har kanskje allerede lest Mara Lee. Dudes, dere bør gjøre det, av flere grunner.
I det siste har jeg blitt stadig mer opptatt av filmer, tv-serier og bøker laget av damer. Jeg digget umiddelbart Lena Dunhams fantastiske serie Girls, om noen venninner i Brooklyn. Så bra var den at jeg nesten får lyst til å skrive en off-topic post om den her på bloggen. Ja, så langt har det gått at jeg har en Hanne Ørstavik-roman liggende på nattbordet, klar til lesing.
Men har egentlig disse produktene noen til felles, bortsett fra at de er laget av kvinner, spør du kanskje. En kvinne (Kathryn Bigelow) laget jo machofilmen The Hurt Locker, for eksempel. Det er en reell innvending. Men likevel føler jeg ofte at filmer og bøker laget av kvinner kan tilby et blikk vi menn er nokså fremmede for. De ser og opplever verden annerledes enn vi gjør.
Det samme gjelder selvfølgelig innenfor spenningssjangeren. Hvis vi skal generalisere litt (og hey, det har vi aldri vært redde for!), så tror jeg kvinner og menn synes forskjellige ting er spennende. Enkelt sagt: Dudes liker at det smeller rundt dem, damer liker et relasjonelt psykologisk drama. Og jadda, de fleste av oss liker også en mellomting.
Det får meg likevel til å tenke på Ladies av Mara Lee, en roman fra 2007 jeg nylig leste. Mara Lee var den svenske undergrunnspoeten som fant ut at hun skulle skrive spennende chic-lit. Resultatet er både en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lenge. Og en akutt følelse av å se verden fra damenes vinkel.
Det handler om fire venninner. Lea, som er en ekstremt fin gallerist, selvsagt så pen at vanlige jordiske aktiviteter som sex og hygge knapt eksisterer. Laura er en fallert forfatter og poet. Mia er den hyggelige og joviale jenta. Og Siri (med kunstnernavnet Iris C) er en fremgangsrik og hensynsløs kunstfotograf. Mellom dem finnes noen ganske tafatte menn.
Handlingen veksler mellom Stockholm i nåtiden, Paris på slutten av nittitallet og ungdomstiden i Skåne. Langsomt går det opp for oss at jentene vokste opp i nærheten av hverandre, og at de tre første har blitt utnyttet til Siris kunst.
Høres kanskje ikke ut som en bok for OP-5s jevne leser? Eh. Let me explain. For det første får vi en sjelden innsikt i hvordan disse kvinnene betrakter seg selv og andre. Jeg ble ekstremt fascinert av hvor kontrollsøkende og selvbevisste disse damene er (kulden og distansen i deres karakter er også noe Lee har blitt kritisert for).
For det andre funker det som psykologisk thriller. Fordi Lee klipper effektivt mellom nåtid og fortid, lurer vi hele tiden på hva som har skjedd (hvorfor bærer de nag til Siri?) og hva som skal komme til å skje (hva planlegger egentlig Lea og Mia?). Samtidig, dess mer vi vet, lurer vi på hvordan de skal klare å forholde seg til hverandre.
At boka dessuten er full av kyniske og kule betraktninger om kunstscenen og litterære subkulturer er kanskje ikke for alle, men for meg var det mye gjenkjennelig og artig der. For å understreke thrilleraspektet ender det hele i en litt over-the-top grand finale. Som så ofte med spenningsbøker er oppbyggingen, og ikke bokens crescendo som er høydepunktet.
Tro meg eller ikke, men dette var altså et av lesehøydepunktene for meg denne høsten. Jo flere kvinnelige forfattere jeg leser, dess mindre interesserer den mannlige psykologien meg. Den virker så enkel og banal, liksom. Det skal dog sies at jeg også leser kvinnelige forfattere for å bli en bedre forfatter selv. Men til dere dudes: ALLE menn jeg kjenner som drar mye damer, gjør det fordi de er grunnleggende opptatt av kvinner. DET er jo også et argument for å lese flere kvinnelige forfattere, som Mara Lee.