Hei alle! Min nye spenningsroman med Peter Wessel kommer i salg 17.september. Helt kort fortalt handler den om Peters ungdomstid i Oslo, før han gikk inn i etterretningen. Her er en liten smakebit. Enjoy! Hilsen Aslak
T-banen vestover
[ Peter ]
Nesehårene frøs. Det måtte være under femten blå. Ikke helt bra for siste fase, for flukten. Men det fikk gå, tenkte Peter, for det var en natt for å endre spillereglene, en perfekt natt for å bli stor. En natt du skulle huske, og som de andre skulle huske deg for. Det var den første natten i resten av livet ditt.
Han var femten og så nervøs at han ikke hadde spist noe annet enn corn flakes siden frokost. Han hadde pakket to plastposer i sekken, en for fulle spraybokser, en for tomme. Han hadde lagt en colaflaske med glovarmt vann mellom boksene, så kulda ikke skulle ødelegge innholdet, og isolert med noen klær, så boksene ikke skulle skramle for mye. Ute var det like stille som i huset han akkurat hadde forlatt. Mamma og pappa var ute, Ida så på et eller annet tv-program i kjelleren. Vinterferien var lang dette året, OL-tåka lå tung over byen, det var kveld og ikke en kjeft utendørs.
Han trakk lua ned over midtskillen, før han sjekket at han hadde tatt alle refleksbånd av Norrøna-jakken og overtrekksbuksa. Skiene stod inntil veggen ved entreen. Han tok dem over skulderen. Hadde bare smurt med glider. Det var for kaldt til å lage snøballer, men Peter brøt av toppen på en skavl og kastet snøbiten på vinduet til Mortens rom i nabohuset. Ett minutt senere ble døra til en baktrapp som ledet rett opp i andre etasje, åpnet.
«Tar alltid trappa, da merker ingen at jeg stikker ut,» sa Morten. «Sett på OL, eller?»
«Hater OL,» sa Peter. «Samaranch er fascist. Og alle er dopa. Se på Johann Olav Koss. Fyren har vært ute av form hele sesongen. Nå vinner han plutselig alt og setter verdens- rekorder. Og han er lege. Det stinker.»
«Det er noe creepy med Koss.» Morten nikket og blåste frostrøyk. «Lege som skal redde verden. Han må ha en mørk hemmelighet.»
«Og Bjørn Dæhlie. For en grisk jævel. Sikker på at han hadde solgt hakeslimet sitt på auksjon hvis han kunne. Eller Alsgaard.»
«Alsgaard er ikke dopa,» sa Morten. De passerte blokkene på Marienlyst. «Han bare har det. Noen bare har det. Talent. Ser ut som om han bare chiller på søndagstur ute i løypa. Og så vinner han med to minutter. Drøyt.»
Noen bare har det, tenkte Peter.
Har vi det?
Har jeg?
Selv om han tagget MORT, var Morten Strøm ingen stor graffitikunstner, og heller ingen naturlig skiløper, til det var han for stor og eksplosiv. Morten var grenseløs. Da han var elleve, hadde han hoppet ut fra soverommet med et elastisk tau festet rundt livet, og brast rett gjennom stuevinduet i første etasje. Foreldrene hadde truet med Sollerudstranda spesialskole og Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri og den pakka der, men det blodige og oppskårede trynet til Morten hadde bare flirt av dem, han hadde sett en tv-doku om SAS-soldatenes storming av den iranske ambassaden i London og skulle bare prøve det samme. Ikke noe stress, det, vel?
De krysset Blindernveien og tok gangveien mellom NRK og parsellene ved Marienlyst skole. Stjernehimmel over Oslo. Snø. Kaldt. Hardt. Underlaget knirket mot sålene. Snøen lyste opp. Snøen gav isolasjon, det kjentes mildere, på en måte. Snøen dempet lyden fra bilene i Kirkeveien.
«Trenger vi hodelykt?»
Peter ristet på hodet. Så opp på den bleke månen. «Satser på måneskinn.»
«Har du med dasspapir?» sa Morten. «Det er ikke papir på glattcelledassen.»
«Vi blir ikke tatt,» sa Peter.
Morten og Peter var den typen bestekompiser som alltid hadde gått inn i hverandres hus uten å banke på. Peter så opp til Morten, og selv om han forsøkte å skjule det for andre, skjulte han det aldri for seg selv. Å være i skyggen av Morten var et behagelig sted å være. Faren for direkte attentater og bakholdsangrep fra skolens mange rivaliserende knekter og småkonger var betydelig mindre om man befant seg i skyggen av Morten. Etter skolen fortalte Peter opprømt om geriljakrigerne og tungtvannssabotørene han hadde lest om, mens Morten flirte og dultet til ham: Du leser om heltene. Jeg gjør som dem. «Du hadde kanskje gjort som Claus Helberg og Max Manus hvis du hadde levd i en annen tid,» svarte Peter da. «Men våkn opp, mann. Du lever i Oslo, på 90-tallet.»
Uansett hvor mye Morten kødda med kameratene sine, var det strengt forbudt for andre å gjøre det. Fyren var like proteksjonistisk som Norsk Bonde- og Småbrukarlag. En gang hadde noen sosser slengt med leppa om at Morten hang ut med «pakkiser og taterjøder», hva nå det skulle bety. Selv om Peter ikke brydde seg noe særlig om at han var halvt utlending, hadde han mørkt hår og en kraftig rett nese som brøt med den norske malen av fregner og små oppstoppere.
Omar, som de hadde blitt kjent med på slutten av barneskolen, var jo pakistaner i det ellers nokså laken- hvite Oslo nordvest. Etter at Peter hadde rekognosert sossenes hjemvei, hoppet Morten på to av dem. Tredjemann flyktet hals over hode. Da Omar spurte hvorfor han ble så forbannet over at noen brukte de samme uttrykkene som ham selv, svarte Morten: «At jeg kaller deg pakkis, betyr ikke at andre kan gjøre det. Du skjønner vel det?»
Det var flere år siden nå. De nådde t-banestasjonen på Majorstua og speidet etter Omar. Fra perrongen var Blue Master-reklamen så vidt synlig på toppen av huset foran Sørkedalsveien, selv om Nifs hadde laget en piece ved siden av den. Hvordan i helvete hadde han kommet til der? Legendarisk aksjon fra Marienlysts lille, store taggersønn.
Til slutt dukket Omar opp på perrongen. Han var kledd i en rød anorakk. Og jeans.
«Olabukser og langrennsski,» lo Morten. «Det er mer pakkis enn Sporveien-turban og hvit BMW, det.»
«Har du blitt truffet av et hagl? Eller har du bola?» svarte Omar og pekte på en kvise i Mortens panne. «Det er sikher som går med turban, mongo.»
Morten trakk lua lenger ned i pannen. Peter slo floke for å holde varmen.
«OL-floka,» flirte Omar, «alt som er døvt med Norge, oppsummert i en tre minutters låt.»
«Og det kom fra riktig mann,» sa Morten irritert. «Hva har det møkkalandet ditt bidratt med på sportsfronten, ’a?»
«Cricket, kompis. Og landhockey.»
«Sist jeg sjekka, tapte Pakistan i landhockey mot Nederland. Tipper at Nederland har omtrent like mange landhockeyspillere som Norge har kombinertløpere, maks et par hundre. Hvor mange folk driver med den sporten i Pakistan? 30, 40 millioner?»
T-banen kom, og de satte seg i den varme, opplyste vognen. Peter kikket etter sivile spanere, men hvorfor skulle de være her nå? Bare pensjonister og noen sossegutter på vei hjem. Banen skranglet oppover forbi Frøen.
«Brodern venter der,» sa Morten og pekte mot perrongen.
«Vi skal ikke dit, skal vi?» Det var Omar.
Morten lente seg forover i firemannsbåsen, snakket lavt. «Når vi er ferdige, kommer de til å kjøre vogna rett ned i yarden på Majorstua. Da tar brodern bilder. Må se hva vi har gjort. Få beviser. Brodern er en feiging, men han er bra med kameraet. Det er det han duger til, det eneste.»
Peter sa minst mulig. Kjente smaken av melk og drøvtygd corn flakes stadig lenger opp i halsen. En gamling med lange ørehår og rød topplue midt på skolten satte seg i fi- reseteren ved siden av dem.
«Friskt,» humret gamlingen entusiastisk, «at det finnes så sprek ungdom i dag, hadde jeg jommen ikke trodd. Dere minner om gutta på skauen.»
De nikket og smilte: «Jo da, hyggelig det, inspirert av Alsgaard.»
«Og Kjakan Sønsteby,» sa Omar under lua.
Gamlisen knegget, at en innvandrer gikk på ski og hadde sånne referanser, så ut til å glede ham enormt, Peter syntes ansiktet hans lyste opp, da var det vel håp for integreringen likevel, liksom.
Banen vant høyde oppover åsen. Tok alltid lenger tid enn man trodde, den jævla svingen rundt Hemingbanen tok aldri slutt. Gråkammen: 170,1 moh. Skådalen: 206,9 moh. Besserud: 242,2 moh. Adrenalinet steg i takt med høyden. Høydesyke, på Frognerseterbanen? Omar lente seg forover. Boksene i sekken klirret faretruende høyt. Peters hjerte hoppet og blandet seg med magesyren i halsen. Han så på gamlingen tvers overfor dem. Ansiktet hans røpte ikke hva han tenkte.
Til slutt lente Peter seg over: «Skismurning på spraybokser, spesialglider, det hadde ikke gutta på skauen.»
De rundet Kollen og kjørte inn i skogen på baksiden. T-banen var en eneste lang jomfrutur, det var der man tagga for første gang, det var der man klinte og drakk, det var der man knuste rutene med nødhammeren man hadde stjålet bakerst på de nye 37-bussene. Det var der man ble ranet for første gang. Peter så på de to andre. Omar var blekere enn snøen som hang tung på grantrærne utenfor. Morten så ned. Vogna var tom. Hvem skulle til Frognerseteren nå?
Det var Peters plan. Den hadde kommet til ham i et lyst øyeblikk på vei hjem fra skitur. Alle t-banelinjene endte i skogen. De hadde tagget i et par år, men politiet priori- terte tagging og hadde dessuten ansatt den gamle offiseren Geir Spanien til å jakte på dem. Tagge-Oslo var et hierarki, og folkene øverst var strenge og humørløse typer. Å imponere dem var som å være standup-komiker foran statuene på Påskeøya. De brydde seg like lite om verden som verden brydde seg om dem. At Morten tagget MORT og Peter NOIR, syntes de bare var døvt og pretensiøst. Men en whole car på Frognerseteren ville de ha respekt for. Det hang høyt.
T-banen stoppet på endestasjonen. Turen var slutt. Det var nå det begynte. Peter grep skiene og gikk ut, luften kjentes faktisk mildere her oppe. De to andre fulgte etter. Dørene lukket seg endelig. Perrongen lå øverst på en åsrygg som helte bratt ned mot restaurantbygningen. Byens glitrende lys trengte gjennom den tynne skogen og fylte hele synsranden, fra Groruddalen i øst til Bærum i vest. Rett foran dem lå den mørke fjorden, brutt opp av noen svake lys fra Nesodden, som herifra liknet baugen på et enormt skip på vei inn fjorden.
T-banen kjørte langsomt videre i en slak sving til enden av linja, der den snudde. Den vanlige skiløypa fulgte t-bane-sporet før den ble slukt av skogen. Med ski og staver i hen- dene krysset de sporene og huket seg ned bak en snøskavl. Kald snø presset mot knærne. De la skiene klare.
De hadde seks minutter, kanskje opp mot ti.
«Vi gir gass,» ropte Peter.