Jeg så Christopher Nolans biografiske film om atombombens far på pressevisning i Norge, men rakk ikke å skrive om den. Da ble det en ny runde da vi var tilbake i New York. Formelen med IMAX på lerretet, Junior Mint i nebbet og en Blue Moon i hånden fungerte ypperlig.
Les mer: podcaster du må sjekke i anledning «Oppenheimer» på kino
Her er ti ting jeg tenkte på da jeg så «Oppenheimer» for andre gang.
1— Etter første runde syntes jeg filmen var litt for wikipedia-inspirert. Litt for biografisk. Etter andre runde innser jeg at det bare var min oppfatning fordi det er uvant å se Nolan i biomodus etter jeg har sett «Tenet» syv ganger de to siste årene. Rart å se folk fyre opp en snadde uten at røyken siver baklengs inn i pipen!
2— Christopher Nolan er en mester på å administrere tidslinjer. «Memento» gikk uanstrengt omvendt kronologisk. «Dunkirk» kombinerte mesterlig en uke på land, en dag på sjøen og en time i luften. Nevnte «Tenet» gikk fremlengs og baklengs samtidig. «Oppenheimer» hopper lett mellom tre perioder. Den lar tiden før, under og etter krigen gli sømløst inn i hverandre. Grepene han bruker er enkle (svart-hvitt på Robert Downey Jr, f.eks.), men uhyre effektive. Det gjør de tre timene mye kortere.
3— Jeg elsker at Matt Damon makser skuespillerlivet i femtiårene. Han løfter «Oppenheimer» med action og humor. Mens Cillian Murphy er den gravalvorlige skuespilleren som gestalter Robert J. Oppenheimer i storslagen Nolan-film, er Matt Damon den kjappe og handlekraftige Army-typen som tror han spiller i «Kanonene på Navarone» eller «Inglorious Basterds». Mer av dette i Matt Damons neste tiår, takk!
4— Cillian Murphy blir nominert til Oscar for første gang. Kanskje han til og med vinner.
5— Ludwig Göranssons musikk er om mulig enda mer passende enn i «Tenet». Svensken som er oppkalt etter Ludwig van Beethoven og slo gjennom med «The Mandalorian» og «Black Panther» er på sitt beste når han lager avantgardistisk atomsymfoni til Oppenheimers visjoner om svarte hull. Jeg ryker nok på LP-utgaven, selv om den eksplosjonsfargede utgaven er utsolgt.
6— Emily Blunt! Etter å ha herjet i «The English» er hun selvsagt også knallsterk i «Oppenheimer». Nolan skriver ikke de største kvinnerollene, men Blunt får noen skikkelig godbiter av noen scener her. Den beste er da hun blir forhørt av «the grey board», og benytter anledningen til å arrestere folk på grammatikk. Den nest beste er avslutningsscenen da hun nekter å håndhilse på Teller.
7— Albert Einstein måtte være med. Jeg bryr meg overraskende lite om at scenene aldri skjedde i virkeligheten, de fremstår nesten drømmeaktige selv om de er nøkkelscener for å forstå Oppenheimers utvikling fra epleforgifter til syvende far i huset med medaljer dinglende rundt halsen.
8— Prøvebombingen er filmens beste scene. Den bygges nitidig opp, og er visuelt og lydmessig filmens klimaks. Scenen fungerte ekstra bra i en fullsatt IMAX-sal, det var stille som på et bibliotek for stumme mens flammene slikket oppover lerretet. Jeg tror alle holdt pusten frem til den forsinkede lyden av eksplosjonen nådde Oppenheimer, Trond Fausa Aurvåg og oss i salen.
9— Trond Fausa Aurvåg funket! Det lille grepet med at han alltid stikker opp hodet var smart og morsomt, og hans Titten Tei-look passet til det.
10— Når jeg visste at den tredje akten skulle vare nesten en time etter prøvebombingen, ble det som en egen film. Plottet med Strauss i høringen klippet med Oppenheimer som forhøres utviklet seg til et Grisham-verdig rettsdrama.