Hawkeye fra Marvel: Har DIe Hard og Elf fått en julekonkurrent?

Jeremy Renner er snart tilbake som Clint Barton. Eller Hawkeye, som vi kjenner ham best som. Sist vi traff Hawkeye (MCU-spoiler) i Avengers-filmene mistet han først familien i Inifinity War før han fikk dem tilbake i Endgame. Nå skal de – hurra! – feire jul sammen i serie på Disney+.

Det åpner vakkert med restaurant og holding av hender. Men så skjer det noe greier med skurker og styr. Pil- og bueskytteren Clint får plutselig den unge konkurrenten/kollege Kate Bishop i fanget, Hawkeye må på jobb, samme hvor mye julen nærmer seg.

Traileren gir meg enorme julevibber,. Det første jeg tenker er: skal Marvel nå konkurrere seg inn i markedet som er er dominert av Love Actually, Die Hard og Elf? Altså tittetiden med familien i romjulen? Dette gleder jeg meg skikkelig til.

Hawkeye slippes på Disney+ 24. november.

Les også: Asbjørn ser alle Marvel-filmene.

DOPESICK: Dopet som skulle frelse USA

Michael Keaton spiller legen som forstår hvor farlig vidundermedisinen Oxycontin egentlig er.

De siste årene har det kommet en rekke dokumentarer om hvilket livsfarlig medikament Oxycontin er. Sjekk for eksempel Crime of the Century på HBO.

Opiatet skulle frelse det amerikanske folket fra all smerte, og ble solgt inn til leger som tidenes minst vanedannende smertestillende. Som Dwight Schrute ville sagt: FALSE. Valmuen som har gitt verden morfin og heroin bør man være forsiktig med.

13. oktober slipper Disney+ serien Dopesick. Den er basert på dokuboken Dopesick: Dealers, Doctors and the Drug Company that Addicted America. Der spiller Michael Keaton legehelt og Joaquin Phoenix er ond representant for big pharma.

Miniserien Dopesick er skrevet av Danny Strong, som har levert manus til både Hunger Games og hiphop-såpeoperaen Empire. Regi er fra den gamle mesteren Barry Levinson, muligens mest kjent for hjertevarme Rain Man med Tom Cruise og Dustin Hoffman.

Michael K. Williams funnet død i NYC

Mannen bak noen av 2000-tallets største roller er død. Michael K. Williams ble mest kjent som leiemorder, raner og oppvigler Omar Little i The Wire. Senere gjorde han en fantastisk innsats som Chalky White i Boardwalk Empire, og OP-5-lesere har garantert sett ham i litt glemte Hap & Leonard. I tillegg har vi sett ham i større og mindre roller i 12 Years a Slave, Gone Baby Gone og When They See Us.

Søndag ble han funnet død i leiligheten sin i New York.
I følge New York Post ble han funnet i stuen, med ansiktet ned mot midagsbordet. Dødsårsaken er ikke offentliggjort, men det skal ha bli funnet heroin ved siden av Williams.

Hvil i fred, Michael K. Williams.

The Chair: Morsomt om kanselleringskultur

En av seriene som opplever suksess nå i høst gang er The Chair på Netflix. Den handler om Ji-Yoon Kim, en voksen koreansk-amerikansk professor som blir sjef for engelskavdelingen på Pembroke University. Der kjemper hun for mangfold, flere kvinner i ledelsen og fornying av pensum.

Det blir trøbbel da professor Bill Dobson gjør en tabbe. Den rufsete og populære foreleseren ryker på en flåsete Sieg Heil. Indignasjon og sinne bryter løs på campus. Kanselleringsgiljotinen rulles ut på universitetsplassen

Collin Tate som demonstrant i episode 2 av The Chair. Foto: NETFLIX © 2021

Samtidig finner tre av de mest geriatriske professorene ut at noen skal sparke dem. De har ikke planer om at det skal skje stille, men først må de ta middagsluren sin.

De seks episodene blir en fin miks av klassiske ingredienser. Humor. Romantikk. Generasjonskonflikt. Seriøs samtid. Geriatriske prompevitser. Suksess!

Her er fem ting jeg tenkte på da jeg så The Chair:

1— Sandra Oh er i toppform som Ji-Yoon Kim. Hun kler tidsklemma mellom barn og jobb, samtidig som hun kjemper med innestemme mot patriarkatet.

Sandra Oh spiller universitetsprofessoren som får en varm cancel culture-potet i fanget. Foto: Netflix

2— Jay Duplass er også strålende som den vimsete, sørgende og hjertevarme enkemannen Bill Dobson. Man tror virkelig på at han er en høyt elsket professor pre-Sieg Heil.

Jay Duplass som Bill Dobson i episode 2 av The Chair. Foto: NETFLIX © 2021

3— Pembroke-elevene har samlet sett en viktig rolle, men utvikles minimalt. Jeg tviler ikke på at mange studenter kan være unyanserte sauer som får all sin aktivisme fra et snevert Twitter-språk, men det må vel være noen der ute som ikke er fans av gapestokk?

4— Det går an å lage rørende drama av aktuelle konflikter. The Chair er et bevis på at ting folk fyrer seg opp over i kommentarfelt kan behandles med en lett komediehånd samtidig som noe viktig sies.

5— David Duchovny-delen av historien fungerer overraskende bra. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer, men måten han brukes på er morsom og fungerer for å skyve historien frem. Duchovny legger akkurat passe press på hovedpersonene til at de må reagere eller agere.

David Duchovny som seg selv i episode 5 of The Chair. Foto: NETFLIX © 2021

GJENSYN: The Bourne Legacy, bedre enn du husker?

I går så jeg The Bourne Legacy på nytt. Jeg har faktisk ikke sett filmen siden den gikk på kino i 2012, snart ti år siden. Det ble et hyggelig møte med en gammel kjenning.

Dette er da oppfølgeren til den første trilogien hvor Matt Damon spilte Jason Bourne på rømmen fra Blackbriar, Treadstone og halve CIA.

Viktig lesestoff: «Hvem er du egentlig, Jason Bourne?» OP-5 med venner ser alle tre Matt Damon-filmene i et strekk.

The Bourne Legacy starter seks uker etter Jason Bourne rømte fra Moskva i The Bourne Supremacy. Et av premissene i filmen er kaoset som oppstår i black ops-kontorene i New York da de skjønner at Jason Bourne er i byen. Dette henger nok sammen med at filmen er laget av Tony Gilroy, som bidro på manusfronten på de tre foregående Bourne-filmene. Det hele gir The Bourne Legacy en god ramme av kaos og stress. 

Jeremy Renner spiller Aaron Cross. Han er agent i Operation Outcome, et søsterprogram til Blackbriar og Treadstone. Etter en strabasiøs øvelse i Alaska blir Cross – Outcome #5 – forsøkt drept av en drone i skogen.

De andre Outcome-agentene slaktes på forskjellig vis. Det samme gjelder legeteamet som tok seg av Outcome-agentene. Bortsett fra Dr. Marta Schearing, som overlever og rømmer heseblesende til Manila med Aaron Cross.

Hjemme i USA kjemper alfahanner- og hunner om å ta livet av dem. Disse jegerne inkluderer Edward Norton som Colonel Eric Byer, Aaron Cross’ tidligere sjef i Special Ops. Det kulminerer med ville jakter over Manila-tak og på motorsykler gjennom filippinske gater.

Her er fem ting jeg tok med meg fra gjensyn med The Bourne Legacy:

1— De første 65–70 minuttene er meget gode. Den paranoide stemningen etableres raskt. Aaron Cross isoleres. Konspirasjonen i CIA etableres. Kontorfolkene er harde pragmatikere. Agentene ofres som brødsmuler til ender. 

2— Edward Norton er beinhard og iskald som ekssoldaten som er blitt nådeløs etterretningsbyråkrat. American History X-stjernen Norton har ikke gjort så mange roller siden Birdman i 2014, men gjensynet med ham her minner meg om hvilken stjerne Norton er. Neste post på titteprogrammet blir å se hans egen Motherless Brooklyn. 

Sjekk når Norton tidlig i filmen setter en stopp for Jason Bourne-prat på kontoret:

3— Det er mange favorittsekvenser her, men en skiller seg ut. Hendelsesforløpet som ender med at Jeremy Renner wrestler en ulv til bakken og forer den med en GPS-sporer er nok den beste. Fra han treffer Oscar Isaac (Outcome #3, lærer vi senere) via deres knappe men viktige dialog til dronen kommer flyvende, alt er perfekt timet og satt opp.

4— En godt regissert skytesekvens scorer også. Da snakker jeg om scenen i det nesten kondemnerte arvehuset til Marta Schearing. Du skjønner at noe er galt da agentene kommer for å forhøre den traumatiserte forskeren, men at det skulle ende med vill skuddveksling, Aaron Cross i en peak performance og full ildspåsettelse er maksimalt utbytte av en vanskelig situasjon. 

Les også: Harald Klungtveit og Inger Merete Hobbelstad synser om The Bourne Legacy

5— Etter huset brenner får The Bourne Legacy en liten dypp i kvalitet. Medisinplottet som forklares i bilen blir for tungt forklart, og tanken om at Cross/Schearing skal kunne «låse» prosessen virker mer som et manusgrep enn ekte prosess. Reisen til Manila er veldig kul, og flukten fra pillefabrikken i samme by er knallsterk, men til slutt blir det for mye jakt og action for mitt etterretnings- og noiaglade hjerte. 

Dette siste ankepunktet til tross, The Bourne Legacy er en meget fin spenningsfilm og et viktig kompendium til de tre Matt Damon-filmene.

Les også: OP-5 har sett Matt Damons comeback som Jason Bourne.

Du kan strømme The Bourne Legacy på Prime Video eller Viaplay. Jeg så den på 4K/UHD-disk, hvor jeg fikk fullt utbytte av de nydelige snø/ulvscenene i Alaska. 

PS: Følg meg gjerne på Letterboxd, der loggfører jeg filmtitting på kino og i heimen.

Det blir jul med Spider-Man!

Marvel er i full gang med å fylle kinosaler med sine fargerike, mektige karakterer. Det vil si: jeg håper de gjør det og ikke brisker seg for mye med denne Disney Premium-idiotien som de hostet opp med Black Widow.

Uansett! Til jul kan vi rydde plass i kinokalenderen. Da slippes Spider-Man: No Way Home. Artige Tom Holland fortsetter som Peter Parker og Spider-Man. Benedict Cumberbatch er Dr. Strange, som jeg liker stadig bedre. Benedict Wong er Marvels kuleste bibliotekar Wong. Willem Dafoe er tilbake som Green Goblin! Det blir luftig og mystisk og fengende i kinosalene i desember.

Spider-Man: No Way home blir den tredje Spider-Man-filmen i Marvel Cinematic Universe. Det er faktisk Sony som eier rettighetene til Spider-Man (og 900 medfølgende karakterer knyttet til ham!) fra en avtale de gjorde på 90-tallet. I motsetning til for eksempel Avengers– og Captain America-seriene må Marvel samarbeide med Sony for å få del av filmene og karakteren.

Etter to filmer i Marvel Cinematic Universe (Homecoming i 2017 og Far From Home i 2019) kollapset dette samarbeidet da de skulle lage en tredje film. Nå er Sony og Marvel tilsynelatende venner igjen. I hvert fall nok til at de mekker en ny film sammen.

Det er på tide å gjøre seg klar for 9/11-markering

Om bare noen uker er det tyve år siden to fly styrtet inn i World Trade Center. Et annet fly siktet på Pentagon, og tidenes mest spektakulære terrorhandling var et tragisk faktum.

I anledning 11. september kommer det til å bli skrevet kronikker og artikler. Dokumentarer får plass på strømmetjenestene. Det blir sikkert noen filmer også, og podcaster og radioprogrammer finner stadig nye måter å oppsummere hendelsene på.

Taliban har igjen kapret narrativet med sin maktovertakelse i Kabul og Afghanistan, så det er enda viktigere å se på konsekvensene av forløpet, selve 9/11 og etterdønningene. 1. september slipper derfor Netflix dokuentarserien Turning Point: 9/11 and the War on Terror.

Les også: 5 grunner til at du må se 9/11-serien The Looming Tower

Regissør Brian Knappenberger har tidligere laget kjente dokuementarer som We Are Legion og The Internet’s Own Boy: The Story of Aaron Swartz. Begge handler om haktivisme og digital overvåking. Fra traileren ser det ut som Turning Point vil ta tak i den samme materien.  Serien skal gå opp sporene til Al-Qaida tilbake til 1980-tallet, men også se nærmere for USAs tunge respons både militært og digitalt.

Meget interessant! Premiere på Netflix 1. september, altså. Sesongen består av fem episoder.

Les også: Asbjørn ser alle Marvel-filmene kronologisk

5 grunner til å se The Suicide Squad på kino

Kinoene er åpne igjen, og den dundrende lyden av Dolby Atmos formelig skriker at du skal komme på besøk. Det går noen godbiter i norske kinosaler nå, og selv gir jeg to tomler opp for The Suicide Squad fra DC-universet.

Gjengen med superskurker som slippes løs fra fengsel for å bekjempe andre superskurker er hundre prosent fengende underholdning. Filmen er laget av James Gunn, som laget stor (og hakket mer barnevennlig) superhelthumor med Marvels Guardians of the Galaxy-filmer.

Her dypper han kameraet i en bøtte blod, fyller på med punchlines og outrerte karakterer og lar kjøret gå. Humoren er grov og ufin. Volden er skrudd til elleve. Karakterene er varierte og mange nok til at haugevis av dem kan dø for overraskelsens skyld. Perfekt!

Her er fem ting som begeistret meg i løpet av to timer i Ringen Kinos Supreme-sal forrige uke:

1— Margot Robbie gjør som forventet Jokers eks-kjæreste Harley Quinn til filmens store stjerne. Den store skytescenen på politiihuset i Birds of Prey får sin hyllest. Hun er uforutsigbar og morsom. Et av drapene hennes kommer også fordi hun viser frem sitt indre moralske kompass. Kan vi få oppfølgeren til Birds of Prey nå?

2— Idris Elba som Bloodsport treffer så tungt som man kunne håpe på. Når han i tillegg spilles opp mot ultradust Peacemaker, får The Suicide Squad en av sine mange gode drivkrafter. Scenen da de går bananas på en teltcamp i jungelen er den beste teltcamp-i-jungelen scenen siden Carl Weathers, Jesse Ventura og Arnold Schwarzenegger fyrte opp flammekasteren i The Predator i 1987.

3— Den mest overraskende drivkraften i The Suicide Squad er likevel Polka-Dot Man. Også kjent fra obskure Batman-historier som kriminelle Abner Krill. Her fortelles vi at han ble mishandlet i et laboratorie av sin mor. Han endte opp med så fargerike byller at han ble Polka-Dot Man. Har noen karakterer i Marvel/DC-filmer vært så vonde, triste og interessante samtidig? Hans opprinnelseshistorie får ikke enormt med plass, men gjør stort inntrykk. Det slo meg i løpet av filmen at Polka-Dot Man burde fått en egen opprinnelsesfilm, da hadde Joker fort vært glemt.

4— Filmmusikken er dødskul. John Murphys enkle gitardriv passer til filmens usubtile begeistring for høyt volum og blodrød vold. Det distribueres perfekt utover i filmen.

5— Jeg kan styre meg for de endeløse action-sekvensene på slutten, men The Suicide Squad er likevel en stramt regissert film. James Gunn begynner rett på historien uten å gå gjennom bakgrunnen for The Suicide Squad. Derfor er det også en fordel å ha sett den første filmen (Suicide Squad, 2016). Filmen som hadde Will Smith i en viktig rolle regnes som svak av mange, selv syntes jeg den var riktig så underholdende. Uansett, Hauptsache, gå på kino og se The Suicide Squad. Det fortjener du og norske kinoer like mye.

NB! Jeg glemte nesten Sylvester Stallone som King Shark! Makan til casting. Tung applaus for å skru sammen en så tullete karakter, en melankolsk og sulten hai som vagger rundt mellom de topptrente drapsmaskinene.

En blogg om tv, film og krimlitteratur