Peaky Blinders s03e03 – Sigøynerblod i årene

Engelske kommunister, italienske gangsters og sigøynere med forbannelser. Peaky Blinders blir bare bedre for hver episode.

Nå begynner Peaky Blinders – som har vært strålende fra første stund – virkelig å skru det til. Det internasjonale russersporet, familiedramaet og gategangsterne ruller seg i hverandre som fornøyde griser i Mr. Wus snøftebinge, og de tilspissede konfliktene gjør serien til det beste ved siden av The Americans sesong 4.

Som vanlig kjører vi fem punkter fra helgens episode:

Les også: oppsummering av s03e01 – Bøllene fra Birmingham
Les også: oppsummering av s03e02 – Russerne kommer

1. Familieskildringen når nye høyder for hver episode. Forrige uke fikk John Shelby endelig litt plass med det irriterende klessetrynet sitt, og hans storyline endte med at Grace ble skutt og – som vi nå får vite – drept. Scenen da John omsider får komme inn på kontoret til Tommy, og han dirrer av irritasjon og sinne bygger videre på hans aggressive, undertrykte personlighet. Hver gang John er med i episoden, bygges karakteren hans i nye retninger. Fylleskytescenen, på kontoret til han som skal sparke kommunistarbeiderne, når han med dirrende underleppe lar Mrs Changretta gå, og ikke minst: når han og Arthur skyter Vicente Changretta før Tommy rekker å mishandle ham.

2. Da må vi snakke litt om Arthur også. Han er tilbake på flasken og volden, slik vi gjettet etter første episode. Samtidig går han gjennom noen drøye scener, enten det er under broen med Changrettas eller det er da Linda sier hun er gravid. Mest interessant er likevel da han annonserer at han skal bli far, og Tommy bare sier «goodbye» før det kommer gratulasjoner. Betyr det at Tommy vet at med farskap er Arthur ferdig i gjengen?

3. Jeg synes Tommy ble for fort overbevist av sigøynerdamen i Wales om at safiren bar på en forbannelse. Den tyngende sorgen i starten av episoden ble liksom blåst med vinden av et par ord fra en spådame, det ble litt for lett. Heldigvis ble det veid opp av den episke sluttscenen med russerniesen, når Tommy ristende av sinne erklærer at Grace alltid er ved hans side. Jeg liker også veldig godt hvordan Tommys sigøynerblod får flyte fritt – i overført betydning – i sesongen, samtidig som forholdet hans til sønnen Charles ble vakkert illustrert i noen enkle scener.

4. Angående sluttscenen, Tommys siste iskalde replikk er noe av det beste jeg har sett i en serie på lenge. «Now give me permission to kill the priest» er både Tommy på sitt hardeste og en perfekt utført cliffhanger til episode 4. Bortsett fra den meget sterke middagsscenen var Father Jones litt fraværende i episoden. Det overrasket meg, siden han er presentert som en slags nemesis for Tommy Shelby, men nå er han tilbake på midten av scenen.

5. Prisen for episodens beste musikkbruk går til Queens of the Stone Ages «Burn The Witch», en frekk rocker med Billy Gibbons fra ZZ Top på gjestegitar. Om det var meningen at tittelen skulle henspille på Polly er litt uklart, men det var hvert fall hun som fikk låten. Når vi først er inne på Polly, scenen da hun skal portrettmales av Reuben Oliver er også knallsterk. Dialogen mellom dem går fra det trivielle til det harde til det kåte, og i det anlagte portrettlyset kommer nye sider av personligheten hennes frem. Husker jeg forresten feil når jeg minnes en lignende greie i Downton Abbey, med en kunstfyr som vil ligge med Fru Abbey? Uansett.