Total dekadanse hos russerne. Polly truer Tommy. Tom Hardy vinner. Vi oppsummerer Peaky Blinders.

Sorry! Jeg måtte hoppe over episodeoppsummering forrige uke, men her kommer fem kjappe tanker om episode 5 av Peaky Blinders’ tredje runde.

Peaky Blinders s03e01 – Bøllene fra Birmingham
Peaky Blinders s03e02 – Russerne kommer
Peaky Blinders s03e03 – Sigøynerblod i årene

1 — Nydelig avslutning med Polly som forsøker å true Tommy til å ikke drepe presten. Flott setup til sesongfinalen, som jeg først antok kun skulle handle om ranet og våpentransporten. Polly er for øvrig sedvanlig god når hun forfører/gir seg hen til portrettmaleren. I en episode med flere sexscener enn en Snapchat-story fra russebuss, var Pollys den som virkelig betød noe. Fin kontrast til John, som full og flirete klager over potetvannet han leverte på slutten av natten.

2 — Tom Hardy! For en aldeles nydelig innsats han gjør som Alfie Solomon nedi hvelvet med russerne. Eller hva med når han girer opp Arthur? Alfie er så karikert og overdrevet, samtidig som han holder aggresjonen og hatet innbitt bak den sylskarpe tungen sin. Kan han få egen spin-off serie, mon tro?

3 — Jeg tenkte en stund  at ranet kom litt for mye i bakgrunnen, men det var ganske kult at de oppsummerte all «researchen» på festen med hvordan de skulle gjennomføre ranet.

4 — I løpet av episoden prøvde jeg å komme på hvilke serier/episoder jeg har sett som er mer dekadente enn denne. Det må være den scenen i True Detective 2 som er lagt til det pop-up bordellet med politikere og innbussede prosituerte. Eventuelt da The Borgias, i s03e04, tar for seg Kastanjebanketten med all dens blanding av horebukkeri og religion.

5 — Beste musikkbruk i episoden? Det er vel ikke engang konkurranse, rimelig perfekt når David Bowies dødsopus «Lazarus» ruller over åpningen. Tommy rehabiliteres fra den grusomme rundjulingen, Bowie synger om å være død. Solid.