Hva skjedde med Preacher? På veien fra tegneserie til TV-serie har kultfortellingen mistet grepet.
Lesere! Gi en varm velkomst til Eivind Eide Skaufjord, som har skrevet denne omfattende analysen av Preacher-serien for oss. Han driver countryklubben Die With Your Boots On, og har tidligere vært streng bok- og platepusher på Tronsmo og Big Dipper. Eivind vet ting. Asbjørn
Hvordan kunne dette skje? Hvor var det egentlig det butta? Jeg har vokst opp med Preacher og har lest tegneseriene en drøss ganger, så nerderefleksen er i høyspenn her – greit å bare deklarere det med en gang. «Boka var bedre»-perspektivet er ikke nødvendigvis så konstruktivt, så vit at jeg – med varierende hell – har forsøkt å se serien med noenlunde nøytrale øyne. Likevel. De fire første episodene av Preacher, som nå ruller på Viaplay her hjemme, er ikke bare skuffende fra et fan-perspektiv (hvorfor har de endra det, hvem faen er hun, er Dominic Cooper kjekk nok til å spille Jesse), men de er faktisk oppsiktsvekkende kjedelige. Her skal dere høre hvorfor. (Og tilgi meg alle de kommende anglisismene.)
90-tallets feteste tegneserie har vært forsøkt filmatisert (seriematisert?) flere ganger. Jeg tror vi alle skal være glade for at det ikke ble noe av filmprosjektet der James Marsden (han døve fyren som spiller Cyclops i X-Men) skulle spille predikanten selv. At humoristene Evan Goldberg og Seth Rogen fikk ansvaret for prosjektet virket lovende, all den tid tegneserien er proppfull av ravnsvart og svært drøy humor.
En introduksjon er på sin plass. Det er ikke alle som brukte lommepengene sine på amerikanske serier fra Avalon og Tronsmo i barndommen. Preacher er altså en tegneserie som gikk fra 1995 til 2000. Den er skrevet av Garth Ennis og tegnet av Steve Dillon. Ennis har stått bak mye bra, blant annet mye av det beste i Hellblazer-serien (John Constantine (en annen katastrofal filmatisering)) og ikke minst nyere The Boys, en virkelig drøy superhelt-harselas som det også spilles inn serie av om dagen. Preacher er en intrikat miks av koko mytologi, religionssatire, action, southern gothic og som nevnt en solid porsjon over toppen humor. Her er en kjapp oppsummering (bittelitt spoiler alert, men du overlever):
– En engel og en demon har seg, og avkommet deres, entiteten Genesis, blir født, til Himmelen og Helvetes store fortvilelse. Dette fører til at
– Gud slutter i jobben og drar sin vei.
– Genesis flykter fra Himmelen til jorda og inntar den forfyllede predikanten Jesse Custers kropp og hode.
– Med denne enorme kraften i seg, blir Custer i besittelse av noe à la «guds ord». Når han tar i bruk dette har folk ikke noe annet valg enn å gjøre akkurat som han sier. (Blir grisete når han ber en fyr «go fuck yourself.»)
– De fortvilte englene forsøker å sette en stopper for dette ved å vekke en udødelig gammel cowboy ved navn The Saint of Killers, som med sine antikke revolvere dreper alt i sin vei for å få has på Custer.
– Custer, på sin side, med sin nyvunne kraft, setter ut på jakt etter Gud for å stille ham til ansvar for ansvarsfraskrivelsen og neglisjeringen av sine kreasjoner, menneskene. Dette er hovedplottet. Cue: road trip.
– Som om ikke dette var nok, finnes det en hemmelig og ekstremt mektig organisasjon som forfalsket Jesu død på korset i sin tid, og har bevart blodlinjen til Guds sønn. Når tiden er inne planlegger de å igangsette armageddon og igjen introdusere Herrens rettmessige arvtaker som jordens hersker.
– Jo, og så har du Custers entourage: hans (eks-)kjæreste Tulip og den irske vampyren Cassidy. Sleng inn en deformert Nirvana-fan med det meget treffende kallenavnet Arseface og en haug med andre uforglemmelige karakterer og plott-tvister, og så har du dagesvis med moro.
Too much? Ja, kanskje, men om du skulle prøvd å forklare opplegget i Carnivale, Twin Peaks, eller andre fantastiske tv-serier i noen få punkter, så hadde det hørtes ganske fjollete ut det og.
Da pilotepisoden av Preacher ble vist i USA for noen uker siden, ble den stort sett hyllet som kul, morsom, stilfull, elegant og med god casting. Og førsteepisoden er også den beste av de fire første. Trua var fortsatt der etter piloten, selv om episoden var smått underveldende. Til herrene Goldberg og Rogens forsvar, har de vært tydelige på at tv-serien ikke skal være en side-for-side adapsjon av tegneserien.
La det nå understrekes ettertrykkelig – før en kombinasjon av indignert fandom og raseri over en tv-series overveldende middelmådighet tar over – at inntrykkene og meningene som deles her er basert på seriens fire første episoder. Sånn.
Les også: Serienytt er hakket mer fornøyde med Preacher
En sammenligning av hva som er forskjellig fra tegneserien til tv-serien er fåfengt, da det hadde tatt alt for mye plass – det hadde vært adskillig lettere å oppsummere de få likhetene som finnes. Som nevnt, har skaperne forsøkt å dekke ryggen sin ved å poengtere at tv-serien at de ikke skal følge tegneserien slavisk. Vel og bra det, men hvorfor bytte ut kule – nei, hysterisk ellevilt fete – plottelementer, sprø humor og besnærende karakterer, med forutsigbare hevnmotiver, forutsigbare vitser og flate sidekarakterer?
Det er klart at en episk fortelling som går over ni tykke seriehefter trenger litt tid på å finne formen i tv-formatet, så absolutt alt håp er ikke ute. Noe må riktignok skje veldig snart i de resterende episodene av sesong 1, om det skal være noe igjen å redde. Der man i tegneserien blir kastet direkte inn i et vanvittig plott og en ellevill road trip, så velger tv-versjonen på uforklarlig vis å tilbringe de fire første episodene på stedet hvil i byen der Custer innledningsvis i historien preker til sin forsamling – Annville, Texas. Det er nærliggende å tenke at det ligger budsjetthensyn bak denne avgjørelsen, men Preacher er i stor grad en historie som fortelles på veien og i en drøss forskjellige lokasjoner. Det er en serie som avhenger av progresjon, der den fysiske forflytningen går hånd i hånd med fortellingens fremgang.
Men la oss si at vi lar tvilen komme tv-serieskaperne til gode, og antar at Jesse, Cassidy og Tulip kommer seg ut på veien etter hvert. Hva annet er det som ikke funker? Vel, som nevnt, så skjer det veldig lite i de første episodene. Serien føles hittil som et forsøksvis humoristisk stedsbasert drama. «Se på drittbyen Annville i Texas og alle de rare menneskene der og problemene deres.»
Alle som har lest noe av Garth Ennis vet at han er svak for svart, grov og politisk ukorrekt humor som virkemiddel. Derfor er det så forbanna skuffende når tv-serien fremstår så veik. Jeg vet lite om tv-nettverket AMC, som står bak serien, men det virker som de er adskillig mer pinglete enn for eksempel HBO når det kommer til drøyhet både i humor, språk, harselering med rasisme, religion, politisk ukorrekthet og øvrig eksplisitt innhold. Kan det være fordi det er en basic kabelkanal? Dette er uansett en hemsko for serien, og bidrar til dens stusslige fremtoning. I nedtoningen av profanitet, gørr og seksuelle referanser, har andre elementer blitt forsterket.
En kan vel si at alle karakterene i Preacher (tegneserien) er ganske karikerte og/eller outrerte. På tv er de derimot karikert på en veldig trygg og kjedelig måte. Tulip fremstår som en fattigmanns og overdrevet Uma Thurman fra Kill Bill, vi serveres (gjentatte ganger) noe særdeles stupid og billig vitsing på Tom Cruise sin bekostning, og den øvrige humoren bærer preg av småmorsom fysisk humor, billig slapstick og tamme popkulturelle referanser (Scarface, herregud). Forsvunnet er hetsen den tryneskadede Arseface – nei, jeg mener Eugene – utsettes for og det samme er den fjollete inngrodde rasismen hos faren hans, Sheriff Root («martian niggers!»).
Showrunner Sam Catlin (Breaking Bad) har uttalt: «If you shot the comic book, it would cost half a billion dollars and overwhelm.» Budsjett til side, gud forby at serien skulle overvelde noen! Det er mulig at fan-perspektivet gjør meg inhabil, men det er en hårreisende avgjørelse. Det skjer så mye i tegneserien, som både er viktig plott og som lar karakterene vise seg frem, at å finne opp en haug med trivielle situasjoner og historier for å «introdusere» karakterene, er helt skandaløst. Folkens, dere har ekstremt dårlig tid! Er dere klare over hvor mye dere skal gjennom her? Hvorfor gjøre det så billig? Så enkelt? Hvis du først skal bruke lang tid på å introdusere karakterene, hvorfor gjøre dem så grunne?
En ting er at det brukes tid på å introdusere og etablere karakterene i stabile omgivelser. Det brukes også mye tid på å introdusere flere biroller i de samme omgivelsene, noe som strengt tatt er – om skaperne ikke har gitt helt faen i hele premisset for historien – fullstendig unødvendig. Før eller senere må denne banden ut på veien! Det virker som det spares mye konfekt til senere, men det skulle strengt tatt ikke vært nødvendig når serien er så proppa med godbiter. Tegneseriematerialet bør uansett være nok til 5-6 actionspekkede sesonger. Eller det dobbelte, tv-seriens treghet tatt i betraktning. Det dukker opp subtile og lovende frampek nå og da, men det for tynt, med tanke på at det skjer såpass lite annet.
Til slutt må vi snakke om Jesse Custer, seriens protagonist og plagede (anti-)helt. På skjermen fremstilles Jesse som en bad man med en brokete fortid som prøver å holde seg på matta og unngå fristelsene fra hans forrige liv, som presenteres via Tulip. I tegneserien er han en righteous fyr med en solid porsjon klassisk sørstatsk stolthet og med et meget definitivt sett av verdier og moralske kompass, som han følger uansett hva. Han har en veldreid rettferdighetssans, og tar ikke dritt fra noen – hvilket putter ham i en del voldelige situasjoner.
Serieskaperne har tydeligvis lite peiling på klassiske southern boys (en klisjé, naturligvis, men likevel): gode manerer og høflige («yes ma’am»), med stolthet, patriotisme, uselviskhet og en lojalitet mot venner og sitt eget løfte som aldri under noen omstendighet vakler. Tv-seriens Jesse har, i tillegg til manglende texasdialekt, få av disse kvalitetene. Han fremstår som en person som er voldelig for vinningens eller egoets skyld – ja, i det hele tatt som en egoistisk fyr. Dette er problematisk fordi, uten disse personlighetstrekkene, så fremstår det meningsløst for Jesse i tv-serien å tviholde på løftet til faren om å bli predikant. I tillegg bidrar det til å gjøre motivasjonen til Jesse for å stille gud til ansvar ganske søkt, hvilket spenner bein på hele premisset for serien.
Jeg er spent på hvordan nøytrale seere vil oppleve Preacher. Det kan godt hende det er festlig og sært nok, til å huke en del på kroken, til tross for langsom progresjon. Det er bare ødeleggende, når man vet at det kunne vært så mye mer! Det bør nevnes at Cassidy (Joseph Gilgun) er en ålreit casting , selv Robert Carlyle er skapt for å spille den karakteren. Til slutt: jeg skal være den første til å bite i meg disse knappe 2000 ordene, om det plutselig begynner å svinge utover i sesongen. Skuffelser til tross, det er nødt til å være en del gull i vente. Det er bare synd at man er nødt til å grave sånn etter det.