Sovjetiske spioner, kontraspionasje fra FBI, Phil Collins på soundtracket og han andre fra The Truman Show i viktig rolle. Hva mer kan man forlange når The Americans har premiere?
Denne uken hadde FX premiere påførste sesong av The Americans, 13 episoder lagt til tiåret før jernteppet falt.
Med andre ord er vi midt i den kalde krigen, nærmere bestemt 1981. Ronald Reagan er valgt til president i USA, og markerer seg kjapt med å erklære Sovjet som The Evil Empire – Det Onde Riket.
Artikkelen fortsetter under
Vi følger et amerikansk ektepar som er plantede sovjetiske spioner, så overbevisende at “they speak better American than us”, og deres dobbeltliv som soccer mom/suburban dad på den ene siden og iskalde sovjetiske agenter på den andre siden.
Samtidig flytter FBIs kontraspionasjeekspert Stan Beeman (strålende All American-spilt av kompisen til Jim Carrey i Truman Show) tilfeldigvis inn i nabohuset deres. Eller var det likevel så tilfeldig? Siden ekteparet har en kidnappet sovjetisk avhopper i bagasjerommet på Oldsmobilen i garasjen er de forståelig nok fryktelig paranoide.
Her er 5 tanker om første episode av The Americans:
1. Det aller første som slo meg var “Homeland lagt til 1981″. Folk som jobber undercover i USA, men med en åpenbar ambivalens til oppdraget, lojaliteten stikker dypt i flere retninger. I The Americans er dét tydeligst på mannen i huset, Philip Jennings overbevisende spilt av Matthew Rhys. Hans iskalde kone er tilsvarende godt spilt av Keri Russell fra Mission:Impossible 3.
2. The Americans er executive produced (hva betyr det egentlig på norsk?) av Graham Yost, som har en imponerende CV som mannen bak Justified og manusforfatter av Speed og Broken Arrow og noen episoder av The Pacific. Han har en åpenbar teft for godt spenningsmateriale, for The Americans er riktig så spennende og tett vevd sammen. De store overraskelsene kommer ikke, heller tvert om, men det sårbare og intense forholdet mellom spionekteparet er strålende bygget opp.
3. Angående ekteparet, så finner du tidenes ripoff av/hommage til Miami Vice i første episode. Ekteparet er på vei fra en dramatisk hendelse til en annen, og uten å si et ord kjører de tankefulle ut fra byen mens Phil Collins “In The Air Tonight” ruller over soundtracket. Tenk på denne scenen når du ser første episode av The Americans:
4. 80-tallsvibben er altså ganske bra gjennomført, med pre-Huey Lewis-aktig musikk, frekke saksofoner i jaktscenene og ikke-overdrevne 80-tallsdresser. For filmer eller serier som skal markere at de er satt i en annen tid er ofte overdrevne i sine tidsmarkører. Tenk bare hvor overdrevet hippiefisert og blomstrete Hair var (ok, det var en musikal, men likevel), mens en film som Tinker Tailor Soldier Spy subtilt hinter om hvilken tid den er satt i, i stedet for å trykke det i ansiktet ditt. Her viser The Americans lovende takter i første episode.
5. Totalinntrykket av første episode er bra, men jeg er ikke overveldet slik jeg ble av for eksempel Homeland. The Americans virker som en spennende, men foreløpig ganske konvensjonell serie. Kommer det noen frekke twists i plottet i neste episode? Overrasker karakterene? Med Justified, House Of Cards og The Following som pumper ut episoder, er det hard kamp om plassen på skjermen om dagen.
PS: Når jeg så The Americans, kom jeg på at vi må se The Company om igjen. Strålende kald krig-serie som redaktøren i Josimar, Frode Lia, tipset meg om.