Christopher Hitchens er død. Han var et intellektuelt enmannsorkester av en type vi trolig aldri ser igjen.
De som trodde at ateisten Christopher Hitchens skulle vende seg mot troen på dødsleiet, tok høyst sannsynlig feil. Allerede i fjor, etter å ha mottatt sin terminale kreftdiagnose, langet Hitch i kjent stil ut mot dem som så for seg en religiøs oppvåkning den siste dagen. Noe slikt burde bli “dismissed as the deluded ramblings of someone driven out of his right mind by suffering and disease. And the statements of a man in such a state tell us nothing worth knowing, either about him or about God.”
Det var typisk Hitch. For skal man forstå hans intellektuelle prosjekt, er det vanskelig å ikke tenke på en mann som stod last og brast med sine prinsipper – mot teokrati, fascisme, dobbeltmoral – for kosmopolittisme, sekularisme og den amerikanske ideen. Noen ganger, som da Hitchens engang uttalte at konsekvensene av Irak-krigen (at det gikk dårlig) var underordnet prinsippet (at det var riktig å kaste Saddam), ble prinsippfastheten hans en svakhet. Men stort sett var det dette som gjorde ham så ekstremt viktig og interessant. Han var en forfatter jeg aldri ble lei av å lese, en offentlig debattant jeg kunne se timevis av på YouTube.
Hvor kom hans tanker fra? Jeg tror Hitchens må forstås i forhold til i alle fall tre forskjellige men delvis overlappende identiteter – som brite, som sekstiåttersk radikaler og som amerikaner. Først, the Britishness: I den gripende memoarboken Hitch-22 forteller han den tragiske historien om moren – en følsom jødisk kvinne som tok livet sammen med sin elsker da Hitchens var i tjueårene. Det er noe stoisk og usentimentalt anglosaksisk over måten han skriver om dette. Ville Knausgård skrevet det på samme måte? Neppe. Hans britiske identitet må forstås i skjæringspunktet mellom autoritær kostskolebrutalisme (skjult homoseksualitet og juling) og senvictoriansk eventyrlyst. Ikke helt ulikt hans forbilde George Orwell.
En mann som Christopher Hitchens var kanskje predestinert til å følge med i sin egen tid, og da han var ung var det én ting som gjaldt: sekstitallsradikalisme. Hitchens var på mange måter en ursekstiåtter, vel og merke av internasjonal type. Han hadde svært lite til felles med Rune Slagstad eller Georg Johannesen, men desto mer med europeere som Joschka Fischer og Bernard Kouchner. Hva var egentlig forskjellen på norske og europeiske sekstiåttere? Et dypt eksistensialisk-politisk alvor, tror jeg.
Mens norsk 70-tallsradikalisme var et slags skoleteater uten noen indre sammenheng med det tjuende århundrets totalitarime, var Hitchens og de andres opprør mye dypere. Kouchner hadde sett besteforeldrene forsvinne i Auschwitz, Fischer hadde sett sadistiske SS-folk gli sømløst inn i etterkrigs-Tyskland, Hitchens hadde sett det britiske imperiet råtne på rot. Den unge Hitchens var en sint raddis – alltid på utkikk etter å avsløre maktas new speak.
De siste årene er Hitchens mest berømt for sine kontrære oppgjør med religion og islamisme, samt støtten til Irak-krigen. Men hvor begynte denne overgangen? Hvorfor begynte han å kritisere venstresiden? Da jeg studerte ved New School i New York, hadde jeg gleden av å ha Hitchens som lærer et semester. Jeg spurte ham om akkurat det. Han svarte: Det begynte med Bosnia. Et sekulært og urbant folk (de bosniske muslimene) ble angrepet av serbiske fascister. Vesten har handlingslammet. USA grep inn. Venstresiden anført av Noam Chomsky raste over amerikansk imperialisme og militarisme. Hitchens har senere omtalt krigen i Bosnia som sin tids spanske borgerkrig.
Men er det her det begynner? I andre sammenhenger har Hitchens trukket fram fatwaen mot sin gode venn Salman Rushdie. Her var en mann som stod for det meste Hitchens elsket – mangfold, litteratur, frisinnet intellektualisme. De iranske ayatollaene stod derimot for alt han mislikte: fundamentalisme, sensur, totalitarisme. For Hitchens gjaldt ikke lenger venstresidens gamle imperialisme-skjemaer lenger. Han gikk mot høyre, men tradisjonell konservatisme var aldri noe for ham. Nykonservatismen, med sin intellektualisme og revolusjonære tilnærming, passet ham bedre. Skal vi skjønne støtten til Irak-eventyret, må vi studere dette.
Men det var en siste ting: Hitchens hadde bodd i USA siden tidlig på 1980-tallet, og ble statsborger for ikke mange år siden. Den sterke støtten til USAs krigføring på 2000-tallet kom fra en mann som hadde sett landet han elsket bli angrepet. Hitchens elsket den amerikanske ideen: Madisons federalist papers, Jeffersons sekulære religionsfrihet, Thomas Paines kritikk av adel og monarki i Europa.
På New School var det disse tekstene han krevde at vi leste, for å forstå hva som gjorde USA unikt. Etter timene inviterte han oss alltid ut på skjenkestedene til kompisen, Vanity Fair-redaktør Graydon Carter. Selv om Hitchens bodde i DC, var han newyorker by heart. Noen av de mest rørende tekstene han har skrevet, handler om New York, en by som stod for det meste som var bra i Hitchens´ verden. Og hadde han ikke rett? De beste ideene og friskeste tankene kommer fremdeles fra multikulturelle USA.
Nå ble jeg akkurat oppringt av en journalist som ville snakke om Hitchens´ ettermæle. Er han den nye Orwell? Jeg er usikker. Han har aldri, med mulig unntak av Hitch-22 og God Is Not Great, skrevet et enkeltverk som vil bli stående. Kvaliteten ligger heller i den jevne og formidable produksjonen. En mann som er villig til å gå inn i sin tid fullstendig kompromissløst. Hitchens skrev en gang om Orwell at han var en av få intellektuelle i sin tid som hadde rett i forhold til datidens tre store -ismer – marxisme, fascisme og kolonialisme.
Hvordan levde Hitch selv opp til dette? Han hadde i alle fall rett da han kastet marxismen, nærmere bestemt ungdommens trotskisme, på historiens skraphaug. Fascismen brukte han hele livet på å kjempe mot, selv om hans motstand mot “islamofascismen” gav han en del støttespillere som kanskje lå nærmere høyreradikalismen enn Hitch var klar over. Hadde den “unge venstresiden” vært oppleste, kunne de skrevet lange artikler om Hitchens støtte til Mark Steyn og Melanie Philips – inspiratorer for ABB.
Men dette er småting. Hitchens styrke var nettopp at han ikke var så redd for å utløse skumle “krefter” som den paternalistiske venstresiden alltid har fryktet. Han var kompromissløs og prinsippfast. Sånn kan ikke politikere tenke. Jeg er glad han aldri ble politiker, men mye gladere for at han fantes. Hans død får meg faktisk til å savne New York sterkere enn jeg har gjort på lenge. Jeg tenker tilbake: vi, en gruppe opprømte studenter. Hitchens tar oss med til Waverly Inn i West Village. Vi drikker oss fulle. Til sist lener Hitchens seg over til vårt bord, og snøvler: “well guys, I just talked to my dear friend Paul Wolfowitz. We talked about Colin Powell. What a fucking useless coward.”
Som Susan Sontag sa: “His allies, of whom I count myself one, rejoice in the sureness of his aim. May his targets cower.”
Rest in Peace Christopher Hitchens!
PS: Hva gjør Hitch på en krimblogg, spør du kanskje. helt riktig, Hitch hatet krim, og har slaktet både Stieg Larsson og Robert Ludlum opp gjennom årene. Men OP-5 digger ham likevel.
PS2: Her er et legendarisk klipp der Hitchens karakterdreper Jerry Falwell, dagen etter hans død. Tipper han ville hatet hyllesten han nå mottar fra en hel skrivende verden.