Politisk drama, krimthriller eller reklame for de ondeste folkene i Washington? Scandal er alt sammen, en usannsynlig og vanedannende miks.

Jeg prøvde meg på ABC-serien Scandal for noen måneder siden, men hoppet av etter en halv episode. Dette ble for cheesy, tenkte jeg. Glatt, striglet og amerikansk nettverk-TV på sitt mest forutsigbare. Men så var det mange folk som sa at jeg måtte gi det noen sjanser til, og siden man skal lytte til venner og kjente, så satte vi i gang på nytt.

Info: Scandal er på Netflix US (to sesonger) og går på TVNorge-kanalen Fem tirsdag 22:25

Noen dager senere hadde kjæresten min og jeg sett 29 episoder, og irriterte oss over at Netflix ikke har den tredje sesongen tilgjengelig. Etter traileren skal jeg forklare hvorfor vi ble hektet.

— Handlingen først: Olivia Pope (hun til høyre på bildet i toppen) driver et PR-firma i Washington. Der tar hun seg av høytflyvende og godtbetalende klienter fra politikk og samfunnsliv, og fikser problemer for dem. Olivia har tidligere vært kommunikasjonssjef for presidenten i Det hvite hus, men sluttet etter hun hadde et intimt forhold til en av toppene der. Hvem det er finner du tidsnok ut av.

— De ansatte i firmaet hennes er alle genier på sine felt, enten det er IT, jus eller å rydde opp et drapsåsted før politiet kommer, og de har alle en rufsete fortid som Olivia har hjulpet dem med. Hvor mye hun har hjulpet dem med er litt uklart, det er historier som nøstes opp gjennom serien.

— For de fleste episodene foregår på to plan. Vi har de langstrakte plotene: Hva skjedde egentlig i Ohio-byen Defiance under presidentvalget? Hva er agendaen til den ultrahøyrevridde visepresidenten? Hvordan går det med ekteskapet mellom presidentens stabssjef og en av journalistene som jobber i Det hvite hus? Hvorfor klarer ikke Olivia å holde seg unna sin eks-elsker? Hvorfor er hun egentlig i forelsket i han veike fyren? Hva er B613? Hvem er disse folkene som jobber på kontoret til Olivia, og hvilke hemmeligheter skjuler de? Samtidig får vi i nesten hver episode en ny sak som Olivia og firmaet skal fikse: en utro politiker, en høyesterettsdommer som har svin på skogen, en kidnappet datter av en forretningsmann og så videre.

— Scandal er laget av Grey’s Anatomy-skaper Shonda Rhimes, og det gjennomsyrer serien. Her er det frem-og-tilbake kjærlighetsdrama som hadde fått Ross og Rachel i Friends til å fremstå like stødige og bestemte som statuene på Påskeøya, tunge pusteøvelser når man ser hverandre i øynene, kjapp yrkesdialog som ingen bryr seg om men likevel får oss effektivt videre i handlingen, små-dramatiske mellomklipp til neste scene, cliffhangers drøyere enn i Cliffhanger, ja alt man forventer seg fra en 43-minutters TV-episode på amerikansk TV.

— Likevel funker det, og jeg tror hovedårsaken er den skamløse blandingen av virkelighet og komplett urealistisk skråstrek fri fantasi. Olivia Pope-karakteren er basert på Judy Smith, en PR-legende som jobbet for George W. Bush før hun startet sitt eget krisehåndteringsbyrå, Smith & Co. Der hadde Smith kjipe folk som dyremishandleren Michael Vick som kunder, og har rykte på seg for å være a) enormt suksessfull og flink i jobben og b) hensynsløs og kynisk i alt hun foretar seg.

— Judy Smith er konsulent for serien, for øvrig. Samtidig som Scandal er godt forankret i virkelighetens politiske drama, skjer det en del saker her som er så hårreisende usannsynlig at kritikken mot Mammons fremstillinger av norsk media fremstår beint frem usaklig. Jeg skal ikke spoile for mye, men jeg tror ikke det finnes et seriøst land i verden hvor ektemannen til en presidents stabssjef hadde fått jobbe som politisk korrespondent med å blant annet intervjue førstedamen til et dramatisk sitdown-intervju. Rent bortsett fra damen til Real Madrid-keeperen, kanskje.

— Det er også et aspekt av overraskende umoral her. Olivia Pope er den åpenbare helten i serien, men i kraft av jobben som damen som fikser alt, er hun også dypt umoralsk, kriminell og tidvis et ondt menneske. Det gir Scandal en liten piff av uberegnelighet, for vi vet ofte ikke hva Olivia Pope og hennes kolleger – eller andre karakterer i serien – tar av avgjørelser, for deres moralske kompass endrer seg etter landskapet.

— Denne skamløse koblingen av semirealisme og fri TV-fantasi med vill selvtillit og superproff fortellerteknikk i bunn, gjør at Scandal er helt der oppe med CSI på sitt beste. Strømlinjeformet, fengende popcorn-underholdning av best sort, en guilty pleasure å stappe kroppen full av etter våkne nattetimer med undring over hva i huleste Rust Cohle egentlig mente i den forrige episoden av True Detective.

— At alt her foregår etter en tydelig kommersiell TV-formel gjør også at det blir litt vel mange tilbakeblikk og putevennlige romanseøyeblikk, og noen av plottene er forutsigbare på den måten at du skjønner det 20 sekunder før det skjer, men det utlignes snart av en vill twist eller nye opplysninger som gjør at du glemmer at det nettopp var vaselin på kameralinsen.

— Så ikke forvent å bli så mye smartere eller mer filosofisk av Scandal, men om du gir deg hen, er dette heseblesende og medrivende fornøyelse.