Kjell Ola Dahl har skrevet bok om Scandinavian Star, og forsøker å løse vår tids største kriminalgåte. Men blir vi noe klokere?

Denne anmeldelsen sto på trykk i Dagens Næringsliv mandag 20. august.

For 22 år siden begynte bilfergen m/s Scandinavian Star å brenne mellom Norge og Danmark, og tilsammen 159 mennesker døde. 136 av disse var norske, og siden brannen var påsatt gjør det gjerningsmannen eller -mennene til den verste massedrapsmannen i Norges historie.

På tross av omfattende etterforskning hersker det fortsatt tvil om hva som skjedde ombord på Scandinavian Star natt til 7. april, 1990. Med Dødens seilas setter Kjell Ola Dahl – krimforfatter og tidligere turist i true crime-genren med Sporløst forsvunnet – seg fore å bevise at mannen som ble dømt for brannen – den danske lastebilsjåføren Erik Mørk Pedersen, tidligere dømt brannpåsetter – ikke var riktig gjerningsmann.

Boken proklamerer dette tydelig på vaskeseddelen, med store bokstaver: «ER NORGESHISTORIENS STØRSTE MASSEMORDER PÅ FRIFOT?», før forlaget toner litt ned ved å love at Kjell Ola Dahl finner «en mulig løsning på gåtene i saken».

Men Kjell Ola Dahl løser ikke så mange gåter i løpet av 243 sider i Dødens seilas. Han nøster opp båtens kompliserte eierforholdet for å underbygge at forsikringssvindel er et motiv for brannen, han går dypt inn i de tekniske rapportene fra Sintef og andre involverte i det rettslige og tekniske etterspillet, men kommer ut i andre enden med en bok som er en lang­tekkelig versjon av Wikipedia-artikkelen om Scandinavian Star og andre nettsteder viet den 22 år gamle tragedien.

Dahl leter etter en rykende pistol gjennom hele boken, og da han omsider finner et mystisk dokument som har vært borte, blir han veldig begeistret. «Først i desember 2011(…) kunne en av de etterlatte stikke til meg et ark med logoen til noe som het Dantest. Jeg trodde først ikke det jeg så,» skriver Dahl så sent som på side 198, og leseren får endelig en sildrende fornemmelse av at nå skal de skyldige bli avslørt, nå skal gåter løses.

Men allerede én side senere har Dahl avfeiet sin nye kilde som en ivrig konspirasjons­teoretiker, og skriver selv at det dokumentet ikke betyr noe som helst: “Det viser seg altså at det ikke ligger noe oppsiktsvekkende i den bortkomne Dantest-rapporten».

Og det ligger ikke noe oppsiktsvekkende mellom permene i Dødens seilas heller. Det er fascinerende å lese om den ugjennomtrengelige eierskapssituasjonen rundt selskapene Seaescape, Stena Cargo, ISP med flere, og det er ubehagelig å tenke på at det var opptil seks påsatte branner på Scandinavian Star, men det hele er presentert på en overivrig, insisterende måte.

Som når noen som er fryktelig interessert i nedbørs­rekorder i Amazonas skal fortelle deg hele doktorgraden sin på en fest. Egentlig interessant, men man føler seg fort overkjørt dersom det ikke blir gjort på en spennende måte.

Dette er også det største problemet til Dødens seilas: boken er utrolig lite spennende, og gir leseren få grunner til å lese videre, med mindre man tidligere har forsket på Scandinavian Star-ulykken og har en komplettistisk interesse for saken. I motsetning til en true crime-bok som Richard Lloyd Parrys People Who Eat Darkness, fjorårets beste i genren (les sak om boken her), hvor forfatteren bruker fakta, intervjuer og kilder til å fortelle en hårreisende historie om japansk politis slurv som har gjort at en draps- og voldtektsmann kan holde på i flere tiår, hoster Dahl opp stoffet i tilfeldig rekkefølge.

Vi blir ikke tatt ordentlig med til den skjebnesvangre aprilnatten før halvveis i boken, og hans største poeng – hydraulikkrøret som bøyde seg feil vei i en brann, og dermed må ha vært tuklet med – presenteres så tidlig at når det skal hamres inn, er leseren allerede lei av det argumentet.

De gonzo-aktige forsøkene på å skrive seg selv inn i historien, faller også på steingrunn når Dahl åpner et kapittel med å fortelle at lederen for støttegruppen for de etterlatte tilbyr kaviar og Rocquefort på knekkebrødet. «Jeg liker verken kaviar eller Rocquefort. Men kaffen var den beste,» skriver Dahl underlig før han fortsetter på historien om Scandinavian Star.

Spenningen er fraværende fordi saken ikke er løst, og Dahl finner ikke noe nytt som gjør at man får gåsehud og roper på rettferdighet. Alt Dødens seilas gjør er å bekrefte at Scandinavian Star-tragedien burde vært behandlet annerledes av norske og danske myndigheter. Spesielt fremstår det skandaløst at selve brannen ble etterforsket isolert fra eierskapsforholdet og forsikringssaken, slik at man lette mer etter gjerningsmann enn motiv.

Om en true crime-bok skal fungere, må forfatteren fortelle oss noe vi ikke vet, eller sette kjente fakta sammen som en nytt, overraskende puslespill som gir leseren en aha-følelse. I Dødens seilas skjer dessverre ingen av delene.