Sesong 2 av The Newsroom er godt i gang


De krangler, maser og prøver å lage nyheter. Vi oppsummerer The Newsroom sesong 2 etter fire episoder.

Her i OP-5 er det få serieskapere og manusforfattere som rangeres over Aaron Sorkin, mannen bak West Wing, The Social Network, Studio 60 On Sunset Strip og A Few Good Men. Så når hans HBO-serie The Newsroom rullet i gang i juli, var vi raske med å benke oss.

Her er en statusrapport etter fire episoder:

— The Newsroom fortsetter der serien slapp etter første sesong. Vi følger ankermannen Will McAvoy på den fiktive nyhetskanalen ACN, men får servert bak kulissene-drama om hvordan kanalen dekker saker som har skjedd i virkeligheten.

— Det vil si: her blandes virkelige saker og fiktive saker, i sesong 2 brukes mye tid på en sak som kalles Genoa-saken, hvor amerikanske militære styrker i Pakistan skal ha brukt saringass under angrep på en landsby. Vi følger handlingen gjennom at hovedpersonene blir intervjuet av kanalens advokater om hvordan saken kunne gå så galt, og flere av episodene presenteres da som flashbacks fra advokatmøtene. Det er litt rotete konstruert, for flashback-grepet er ikke helt gjennomført. Ellers handler det om Mitt Romneys valgkamp, Occupy Wall Street og det amerikanske droneprogrammet, samt evigvarende inter office romance.

Les også: Geniet i kulissene – premiere på The Newsroom

— Karakterene er de samme som i første sesong: Will McAvoy får mye plass, kanalsjefen Charlie Skinner sitter på det flotte kontoret sitt, produsenten Jim Harper rømmer fra kontoret fordi han er forelsket i Maggie Jordan, den andre produsenten, Don Keefer, blir stadig mer likandes og Sloan Sabbith er smart, pen og sosialt ubrukelig. Dessverre ser Jane Fonda i rollen som kanaleier Leona Lansing ut til å være borte fra serien, jeg håper hun gjør en cameo eller to snart.

— Jeg var ganske kritisk til The Newsroom etter fire episoder i fjor, og sitter med samme følelse nå. Karakterene utsmarter hverandre med evigvarende pingpong-dialoger, og ser aldri ut til å være fornøyd med noe som helst. Makan til sutring og selvmedlidenhet. Som for eksempel da nykommeren Hallie Shea lager et stort nummer av at Jim hjelper henne med å få et intervju, for “hun trenger ikke hjelp blablabla”. Alt dette skulle jo vært manusporno for oss Sorkin-fans, men det hele fremstår med kjeklete enn fascinerende. Som kjæresten min plutselig sa i den tredje episoden: “det er en sånn kranglete tone absolutt hele tiden”. Det føles litt utmattende, og gir karakterene for få sympatiske trekk.

— Samtidig skal jeg innrømme at jeg gleder meg til hver mandag og ny episode, for man vil jo vite hvordan det går med Genova-saken, jeg lurer på hvorfor de seneste års mest usympatiske karakter, vimseguri Maggie, har klippet håret og farget det Sharon Osbourne-aktig gulrotoransje, og jeg vil gjerne få med meg hvordan Jim skal komme seg tilbake på kontoret. The Newsroom føles som en guilty pleasure. Det er mye å sette fingeren på, og det er mange serier der ute som er bedre, men det er underlig digg å følge disse karakterene jeg egentlig ikke liker.

— Og så er det bare å innse at The Newsroom er like mye virkelighetsfjern komedie som realistisk nyhetsdrama, og at serien har en enda mer endimensjonal liberal agenda enn West Wing var i nærheten av. Aaron Sorkin har plassert seg godt oppe på sin høye hest hvor han bedømmer hva som er moralsk riktig og ikke, og alle som kommer i hans vei blir skutt ned med mitraliøsemonologer fra Will McAvoy eller hans våpendragere.

— Avslutningsvis vil jeg bare komme med en oppfordring til HBO om å ta en evaluering på HVA I HULESTE DERE HOLDER MED NÅR DET GJELDER TEKSTING? Selv har jeg sjelden på tekst på amerikanske serier, men jeg skrudde på The Newsroom-teksting fordi det var noen politiske uttrykk jeg lurte på, og så går det av og til veldig fort med praten. Men tekstingen til HBO er så mangelfull og feilaktig og språkmessig ubrukelig at det er helt tilbakestående.