Sherlock er noen av det beste som har skjedd TV på 2000-tallet. Vi setter oss ned i ro og mak og oppsummerer sesong 3 med Sherlock Holmes og John Watson.

Da Sherlock debuterte på TV i 2010, var det på papiret bare nok en filmatisering/TV-versjon av den klassiske engelske detektiven. Men det ble fort klart at Benedict Cumberbatch og Martin Freeman flyttet inn i Baker Street 221B med store planer om å revolusjonere tidenes største detektivpar samtidig som serieskaperne Stefen Muffatt og Mark Gatiss (som spiller Mycroft) skulle sette en ny standard for hvor frisk og kul en TV-serie kan være.

Nå er sesong 3 ferdig, etter voldsom forhåndshype, spekulasjoner og forventninger, og hva sitter vi igjen med? Her er mine tanker om de tre 90-minutterne som har rullet på BBC og NRK de seneste ukene:

— “Magnusson!” Jeg sitter her og ser tredje episode på nytt mens jeg skriver, og Lars Mikkelsen er midlt sagt briljant som Charles Augustus Magnusson. Kald, uberegnelig, menneskefiendtlig, hatefull, og best av alt: han vipper Sherlock Holmes av pinnen med sin sleipe, smålespende harsellering.  Som da han lurte ham med de falske brevene han hadde med seg. Gotcha! Og måten han aldri avslutter ordene sikkelig på er skuepsillerkunst på sitt aller råeste. Flott oppdatert versjon av Charles Augustus Milverton, utpressingskongen, og en sylskarp oppdatering av mediamogulstormannsgalskapen i James Bond-filmen The World Is Not Enough.

— Generelt var det mange flotte detaljer i episode 3, His Last Vow. At Watson finner Sherlock Holmes som junkie husker vi fra bøkene, og her flettes det fint inn med handlingen hvor Sherlock vil bli hengt ut i media. Scenen da Magnussen pisser i peisen i Baker Street er intet mindre enn en Instant Villain Classic. Makan! Tidligere i episoden er det også et høydepunkt da fanklubben til Sherlock Holmes er med på Mycroft sin intervention i Baker Street.

— For hele fanklubbgreiene fungerte middels i episode 1, etter at det var en morsom greie i miniepisoden som varslet Sherlock Holmes’ tilbakekomst. Generelt ble de to første episodene for selvopptatte og navlebeskuende, det virket som serieskaperne var mer opptatt av å kommentere på seriens popularitet og dens hengivne fans enn å holde blikket fast rettet mot smarte, spenstige plot og nyskapende punchlines.

— Aller verst ble det vel i episode 2, The Sign Of Three, hvor det ble så mange metalag av selvironi, infløkte referanser og mangel på bakkekontakt at jeg ble helt svimmel. Pluss i margen for perfekt skrevet, rørende bryllupstale fra Sherlock Holmes til Dr. John Watson, men totalt sett er dette den dårligste (minst gode) episoden i hele serien. Kanskje ved siden av The Hounds Of Baskerville-episoden fra sesong 2.

— Jeg synes Sherlocks tilbakekomst fungerte bra, selv om det kanskje ble litt mye teknikaliteter med madrass og sykkel og styr. De kunne kanskje kommet opp med noe med enda litt mer wow-faktor? Men første episoden,  The Empty Hearse, var helt grei. Watson var sint litt vel lenge, og av/på-knappen på bomben minnet meg om Mannen med den nakne pistol (det er der de drar ut ledningen på en bombe?), men brannsekvensen på torget var kul, og samspillet mellom Martin Freeman og Benedict Cumberbatch er så gnistrende og komplekst og prisverdig at man burde bygget opp Berlin-muren igjen bare for å kunne male murals av duoen i kilometer på kilometer.

— Mycroft er også en viktig karakter i sesong 3, og det er verdt å se hele serien bare for å få med seg når brødrene snikrøyker og blir tatt i episode 3.

— Kvinnerollene er gode, selv om de ikke er i nærheten av vår alles Irene Adler. Plottet med Mary sin mystiske fortid brettes fint ut, og sørger for enda mer stress for Watson, mens Sherlock Holmes liksomkjæreste Janine er akkurat passe corny til at det fungerer. Shezza? Hehe. Hun er – selvsagt – også hentet fra Conan Doyles originalunivers, hvor Holmes frir til utpressingskongens sekretær. Jeg skulle for øvrig gjerne gått inn på detaljene og referansene til Conan Doyles historier, men det er det veldig mange som gjør mye bedre enn meg rundt om på nettet.

 — Oppsummert? En ok sesong, takket være kule ting her og der og en strålende, helhetlig avslutningsepisode. Jeg aner at suksessen Sherlock har opplevd er i ferd med å fange serien i sin egen selvgodhet, men tviler ikke et sekund på at sesong 4 kommer til å være full av overraskelser, underholdning,  strålende dialog og noe av det beste 2015 har å by på, for råmaterialet som ligger i Sir Arthur Conan Doyles historier er fremdeles rimelig omfangsrikt.

Hva synes dere lesere? Rystende uenig, eller føler dere min bittelille smerte? Kjør på i kommentarfeltet.