Sicario er beinhard sikkerhetspolitisk analyse av Mexico og narko, men også en av de beste filmene fra 2015.
Sicario er tilgjengelig på iTunes, Canal Digital og andre nettaktører, og platekompaniet selger filmen for 99 kr på Blu-ray.
Da fransk-kanadiske Denis Villeneuves bekmørke mesterverk Prisoners hadde norsk kinopremiere et par dager før jul i 2013 tok den filmåret mitt på senga. Oscarkandidaten for beste kinematografi var en mektig filmopplevelse, og på vei ut fra Ringen Kino, ruslende rundt i de regntunge gatene på Grünerløkka som virket like dystre som småbyen i Pennsylvania hvor Prisoners fant sted, husker jeg at jeg googlet Villeneuve og fant fram til hans forrige film Incendies, som jeg også slukte hel i juleferien.
Da jeg i desember, etter en lang eksamensperiode, fant ut at Sicario hadde hatt premiere, visste jeg ikke at det var vår mann Villeneuve som sto bak, bare at jeg etter å ha sett den venezuelanske klassikeren Sicario fra 1995 på et snuskete hotell i Caracas rett etter årtusenskiftet – og med fortsatt 2015-abstinenser etter Narcos – også måtte få med meg denne.
Allerede i introen, til dype krigstrommer og åpningssekvensen fra den golde, sørvestlige ferdighus-suburbiaen som vi for alltid vil forbinde med narkotikakriminalitet etter Breaking Bad-bonanzaen i Albuquerque, var jeg klistret til setet, fenget av den intense, taktiske politioperasjonen; kontrasten mellom den Egyptiske, dynastiske oppstillingen av døde i moderne plastikk inne i gipsveggene; eksplosjonen (forsinket spoiler-alert) man føler at skal komme. Alt satt støpt som sementsko i Hudsonelven.
I den nær perfekt castede filmen møter vi FBI-agenten Kate, spilt av akkurat passe anonyme Emily Blunt, som under en SWAT-operasjon i et hus eid av stråselskapet til kartell-sjefen Manuel Diaz finner over femti drepte menn og kvinner inne i veggene. Etter en debrief får hun tilbud om å melde seg frivillig for en slags falsk flagg-operasjon i regi av CIAs SAD-divisjon, ledet av den Havaianas-kledde black ops-ringreven Matt (Josh Brolin).
Hun blir invitert med på en aksjon dagen derpå i El Paso, men ved avreise fra Luke Air Force Base får hun beskjed om at de egentlig skal til Ciudad Juarez i Mexico, og på flyet stifter hun bekjentskap med Alejandro (Benicio del Toro), en meksikansk eks-aktor og Matts sidekick som ”rådgiver” for det amerikanske forsvarsdepartementet i krigen mot narkotika. Duoens strategi er å ”dramatically overreact” i møtet med de meksikanske kartellene – ved å ta med seg noen hårete Delta Force-operatører og riste opp i forretningene deres i håp om at kokainkongene skal føle presset og gjøre feil som fører til at de kan komme nær dem. Ved spørsmål om hva som er ROE svarer Matt ”det tar vi senere”.
Kortesjen forlater Briggs-basen i El Paso for å hente Manuels fengslede bror Guillermo, som sitter i varetekt hos Mexicos føderale politi, i det som må være tiårets råeste tactical driving-filmatisering. Det er noen år siden jeg har kjørt over det de lokale kaller ”puente libre”, formelt kjent som ”Bridge of the Americas”, men gjennom Roger Deakins` linse står kjøreturen ikke tilbake for verken Iraks Route Irish eller Afghanistans Ring Road. De fem sorte Chevy Impalaene holder stødig formasjon gjennom grensepostene og får selskap på Mexicansk side av et tosifret antall Ford-pickups med påmonterte M249-maskingevær langs gatene på vei til i Cereso-fengselet i Juarez. På tilbakeveien havner de midt i en trafikkork verdig Michael Douglas i Falling Down, og etter å ha observert to biler med bruspulver-intense cholos på flankene sine åpner gruppen ild og tar ut samtlige – Kate ender opp med å skyte en sortkledd sicario ut av sidevinduet.
Uten å røpe for mye av resten av filmen handler den om rettskafne Kates jakt på svar fra Matt og Alejandro på hva som egentlig er målet deres, og veien mot antagonisten Manuel Diaz. Emily Blunts tolkning av den veldig menneskelige politikvinnen Kate – verken veldig skjør eller kjempesterk, jamfør slåsscenen midtveis – fører tankene til Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty. Selv om sistnevnte er mer bombastisk i beskrivelsen av både hva de viser rent filmatisk av tortur og hva etterretningen faktisk får ut av såkalte utvidede forhørsmetoder, er CIA-analytikeren Maya også på ukjent territorium med hannulver som utfører grovarbeidet. Benicio del Toro fortjener hele honoraret kun for scenen der han nonchalant spaserer gjennom gangen med en vanndunk, entrer rommet og setter seg på fanget til Guillermo.
Som i Zero Dark Thirty veksler Sicario fra lukkede forhørsrom til storslåtte landskapsscener. De dystopiske, luftfilmede scenene fra fjellandskapet minner om Ridley Scotts helikopterscene fra Black Hawk Down – mannen som også sto bak neo-Western-eposet The Counselor. Corman McCarthy- og Ridley Scott-samarbeidet fra 2013 foregår også i området rundt Ciudad Juarez, men her har de en mer lettbeint tilnærming til rolletolkning, med Cameron Diaz og Javier Bardem som karikerte kjeltringer. I Sicario er karakterene mer virkelighetsnære, plottet er til en viss grad mer plausibelt og dramaturgien er mer realistisk.
Og musikken! Der soundtracket i The Counselor til tider også er hardt, litt i Gone Girl-universet til Trent Reznor, bruker Villeneuve Jóhann Jóhannsson som også gjorde Prisoners, og islendingen går hardt i malinga, fyller skjermen, rommet og hele bevisstheten din med den mektigste filmmusikken du har hørt på en stund. Om du trenger en boost i all ribbespisingen så snører du på deg joggeskoene, søker på ”Jóhannsson” eller ”Sicario” på Spotify og løper en tur ut i det norske vintermørket. Om Bowe Bergdahl ville føle seg som Bourne da han forlot Mest-Malak burde han hatt denne på øret. Bergdahl som for øvrig sikkert også må ha hatt ovennevnte Bigelows The Hurt Locker i bakhodet da han listet seg over snubletrådene og ut i Afghanistan-natten, som James på jakt etter Beckham i Bagdad.
I likhet med Kathryn Bigelow er Matt og Alejandro beinharde realister i sin sikkerhetspolitiske analyse, deres operasjonelle objektiv – så lenge de ikke får befolkningen til å slutte med all narkotika – er en tilbakeføring til et nittitall der Meddellín-kartellet styrte alt, noe som strengt talt er en drøy forenkling av sannheten. Men det er fortsatt en tidsriktig og treffende skildring av utfordringene som følger det nye paradigmet av væpnede konflikter, det Sir Rupert Smith kaller ”war amongst the people” i sin 2005-nyklassiker ”The Utility of Force”. ”We fight so as to preserve the force rather than risking all to gain the objective” skriver Smith, mens den noe desillusjonerte Alejandro mener at å fjerne Manuel Diaz vil være en vaksine mot vold i hans nærområde i Mexico.
Da det skjeggete Delta Force-laget gjør en våpensjekk før avreise i Sicario tenker jeg ikke bare på de like skjeggete SOF-operatørene i Paul Greengrass-filmer som The Green Zone og Captain Phillips, men også på den tyske generalen Carl von Clausewitz` udødelige “… krigen er intet annet enn en fortsettelse av de politiske forbindelsene iblandet andre midler”. For det som egentlig burde vært en politisk kamp mot narkotika har blitt en konvensjonell krig. 18. juni 1971 holdt den amerikanske presidenten Richard Nixon en pressekonferanse der han proklamerte narkotika som samfunnsfiende nummer én, og lanserte en føderal satsing på bekjempelse av den internasjonale narkotikaindustrien med militære virkemidler, dette ble av pressen umiddelbart døpt ”krigen mot narkotika”, og kamphelikopter ble satt inn i spesialstyrke-manøvrer med navn som Operation Blast Furnace.
Virkningen ble ikke som håpet, men endte i det kriminologer kaller ”kakerlakkeffekten”, en utspredning og fragmentering av kriminelle narkotikaorganisasjoner – noe både jeg og andre har skrevet titallige sider med samfunnsvitenskapelige avhandlinger om. Dette har forvandlet Juáritos, som lokale carnales kaller Ciudad Juarez, til krigssonen med raketter og maskingeværild Kate ser fra taket på militærleiren mens hun røyker en sigarett – selv om det har roet seg betraktelig de siste fem årene og Juarez har gått fra første til trettisjuendeplass på listen over verdens drapshovedsteder.
Det er dualiteten som gjør Mexico så fascinerende og tragisk å ferdes i, eller se film fra. Octavios kjærlighet for hunden han sender i hundekamp i en annen av mine favorittfilmer, Amores Perros. Silvios familieliv og fotballspillende sønn i Sicario. Min egen biltur fra en dresskledd FN-konferanse i Puebla til de solfylte strendene i Acapulco, via Guerrerro-provinsen der Beltrán-Leyva-kartellet hang folk fra broer i sin overgang fra franchise for Sinaloa-kartellet til egen merkevare, troverdig skildret i slow motion sett fra bilvinduet i Kates pansrede Impala.
Sicarios suksess ligger i blandingen av knallsterkt karakterdrama og fenomenal filmatisk fortellerkunst. En fåmælt Alejandro som sovner på privatflyet og våkner av sitt eget mareritt om familien hans som har blitt slaktet av kartellene, men fortsatt ikke nøler med å trykke pistolen opp i halsgropen på sin nye venninne Kate senere i filmen. En usikker Kate som rives mellom protokoll og pragmatisme. En fotballkamp avslutningsvis på en tørr grusbane der en maskingeværsalve får livet til å stoppe opp – men bare for en kort stund før nylig avdødde Silvios sønn sparker ballen videre. En klisjéfylt men effektiv metafor til livet langs den meksikansk-amerikanske grensen.