SNØMANNEN: dødsstøtet for nordisk noir?

Er Jo Nesbøs filmfiasko begynnelsen på slutten for nordisk noir, slik Heaven’s Gate var for Hollywoods frie filmskapere på 70-tallet?

Det finnes filmer som er så spektakulært mislykkede at de innebærer slutten for en hel tidsepoke. Heavens Gate (1980) var ikke bare mye dårligere enn regissør Michael Ciminos forrige film, mesterverket Hjortejegeren (1978). Fiaskoen senket studioet som laget den, og etterhvert hele den frie filmsjangeren som hadde vokst frem i Hollywood under gullalderen på syttitallet.

Vi på OP-5 liker som kjent bedre å fremsnakke spenning vi liker enn å sutre over alt søppelet. Men noen ganger må vi ta bladet fra munnen. Sannheten er at vi lenge har vært leie av mye av den intetsigende krimmen som flommer ut av bøker og tv-serier, under merkelappen nordisk noir. Tenk groteske ritualdrap, fåmælte kaffedrikkende menn og eksentriske kvinner i «eksotiske» vinterkulisser. Det likner en oppskrift.

Broen 4: Sveitserost på nachspiel med en hullemaskin

Faktum er at nordisk krim av denne typen lenge har vært i tilbakegang i de store landene. Det begynner å bli lenge siden danskene laget god tv-krim eller Stieg Larsson gjorde verdenssensasjon med Lisbeth Salander. Spør du bokfolk i England og USA, får du samme svar: nordisk noir er over.

Hvilke er best? Vi triller terning på Harry Hole-bøkene

Derfor kommer Snømannen-fiaskoen på verst mulig tidspunkt for nordisk krim. Her fantes en mulighet til å gjenoppvekke interessen med en innbringende, global film-franchise. Nå kommer det neppe flere Harry Hole-filmer fra Hollywood. Gitt filmbransjens risikoaversjon er det tvilsomt om de gir grønt lys for liknende prosjekter heller.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke kan komme noen gode krimhistorier fra Norden. Nesbø er fremdeles god, det finnes andre. Men tiden da selv fantasiløs nordisk krim ble solgt for store summer til utlandet går trolig mot slutten. Det er et sunnhetstegn.