Tragedie på to hjul – en leserhyllest til Sons Of Anarchy

Hamlet på to hjul? Høres spennende ut! En OP-5-leser hyller favorittserien Sons Of Anarchy.

Her om dagen fikk vi en melding
fra en av våre lesere med en høflig forespørsel om å skrive litt om Sons Of Anarchy, denne TV-serien som verken Aslak eller jeg har sett.

YES! sa jeg, lykkelig og varm om hjertet over at noen har lyst å bidra med sitt eget nerderi til våre nerdeside. Så her følger Marit Andersen (følg henne på Twitter på @MSottini da!) sin hyllest til motorsykkeleposet Sons Of Anarchy:

Så satt man der da, en onsdags kveld, med nyervervet Netflix medlemskap og ingenting å se på. Deres utvalg har fått mye kritikk, men blant alle Ted Talks, standup show og mang en middelmådig britisk produksjon, finnes Sons of Anarchy, serien som har slått an blant så vel kritikere som tatoverings- og motorsykkelentusiaster.

Sons of Anarchy (SOA) handler om en kriminell mortorsykkelgjeng i en fiktiv småby i Nord-Californias Central Valley og er skapt av Kurt Sutter, en av mennene bak The Shield. I løpet av sine hittil fem sesonger har SOA gitt kanalen FX de høyeste seertallene noensinne, bedre enn både The Shield, Nip/Tuck, Justified og Louie altså.

Vår mann heter Jax Teller (Charlie Hunnam), visepresident i SAMCRO (Sons of Anarchy Motorcycle Club Redwood Original), en hardkokt biker med et (i hvert fall i utgangspunktet) godt hjerte og et utseende som får de lokale butikkdamene til å trekke utringningen ekstra langt ned. Presidenten i SAMCRO er hans stefar, Clay (Ron Pearlman), som er gift med moren, Gemma (Katey Sagal). Omtrent samtidig som Jax blir far for første gang og hans store kjærlighet, Tara (Maggie Siff), kommer tilbake til byen, finner han et manuskript skrevet av sin avdøde far, den forrige presidenten i SAMCRO.


Charlie Hunnam, David Labrava (Happy) og Mark Boone Junior (Bobby) gjestet i desember Snoop Doggs “nyhetsprogram” GGN. Snoop er selvfølgelig fan av ”the number one show in the penetentiary” og Charlie forklarer blant annet hvorfor Jax går i Nike Air Force Ones i stedet for støvler.

I manuskriptet uttrykker faren stor bekymring for klubbens utvikling fra hippie-outlaws til våpenleverandør til Oaklands narkogjenger, og spesielt for sønnens fremtid. Og dermed er ”Hamlet på motorsykkel” i gang. Hamlet er en uttalt inspirasjon for serien, men parallellene til Gudfaren-filmene er også tydelige, både i protagonistens historie og i fortellerteknikk.

Likevel er ikke Sons Of Anarchy den letteste serien å falle for. I starten er historien sprikende og det er vanskelig å få sympati for de mange birollefigurene. Volden er hyppig og uvanlig brutal: I løpet av de første episodene er vi blant annet vitne til fjerning av en ryggtatovering med blåselampe og en kastrering. Og verre blir det, tro det eller ei. Jeg er en relativt myk kvinne som synes motorsykler er bråkete og Dexter for blodig, så Sons Of Anarchy er ingen åpenbar favoritt for meg. Likevel falt jeg hardt for denne serien.

En av grunnene, jeg skal ikke legge skjul på det, er at Jax Teller er hottere enn Stringer Bell og Eric Northman til sammen. Jeg kødder ikke. Men det handler ikke bare om hans vakre ytre. Charlie Hunnam formidler sjarm, sjelekvaler, brutalitet og følsomhet hos den intelligente men akk så fortapte Jax på en måte som er til å dåne av. Så får man tilgi ham for at han som brite ikke alltid mestrer dialekten helt. Dette er den eneste logiske grunnen til at han aldri har blitt nominert til noen av de store TV-prisene. Eller er han kanskje for pen?


Charlie på fotoshoot for Men’s Fitness. Vær så god, gleden er på min side.

Resten av skuespillerprestasjonene er bortimot like fremragende. Katey Sagal blir ofte trukket fram for sin tolkning av Gemma, matriarken som på mange måter kontrollerer det hele med like doser kjærlighet og fast hånd, men jeg imponeres like mye av Ron Pearlman, som til tross for at han utseendemessing minner mye om sin mest kjente rollefigur, tegneseriedemonen Hellboy, formidler Clays nådeløshet og ynkelighet på en svært overbevisende måte.

Ryans Hurst, som spiller Jaxs beste venn Opie, har godt over halve fjeset dekket av skjegg men klarer nesten bare med øynene å briljere i de mest hjerteskjærende scenene jeg har sett siden sesong fire The Wire. Maggie Siff, best kjent som Rachel Menken i Mad Men, er så god at man får vondt i hjertet. Bekymringsrynkene hennes fortjener en egen Twitter-konto. Og jeg kunne skrevet egne innlegg om Kim Coates’ Tig, og Theo Rossi som Jucie.

Musikken er et annet suksessmoment. Både action-sekvensene og de følelsesladde stundene blir nydelig akkompagnert med stonerrock, hardrock, country, folk, og fine coverversjoner av moderne popklassikere, mange av dem fremført av Katey Sagal. Noen av montasjene har blitt hyllet på linje med selve episodene, og mange av dem fremkaller høylytte hulk.

The Black Keys er mye brukt i første sesong, og Turbonegers “Get It On” kommer til sin rett i en skikkelig high-five-verdig scene i sesong tre, men ellers er det for det meste ukjente artister som bidrar. Sun Kil Moon, Paul Brady, Ladies of the Canyon og Madi Diaz er, i hvert fall for meg, nye favoritter.

Men tilbake til volden: Jeg er faktisk overrasket over at den ikke har skapt mer reaksjoner. Det er ikke sjelden man må snu seg vekk, og jeg hadde faktisk problemer med å få sove etter et par spesielt grusomme scener, noe som ikke har skjedd meg siden jeg i alt for ung alder så Bob krype over sofaen i Twin Peaks. Men de lar i hvert fall ikke volden gå uproblematisert. Ja, SAMCRO slipper unna med en del, men vi ser helt tydelig at voldsspiralen er nedadgående. Vold er helt klart ikke løsningen
for disse folka, den får dem tvert imot opp i svært tragiske situasjoner, som i flere tilfeller merker dem for livet, og i andre tilfeller ødelegger livet til dem det gjelder eller noen de er glad i.

Vi får også et interessant og bekmørkt innblikk i hvordan organisert kriminalitet er internasjonal men har innvirkning på grasrotnivå. SAMCRO kommer i kontakt med både The Real IRA, Hamas, russisk og kinesisk mafia, samt meksikanske narkotikakarteller.

Man hadde ikke taklet all denne faenskapen uten en dose komedie til å lette på stemningen. SAMCRO er en gjeng med smartasses, men ingen overgår Gemma i kjølig pragmatisme med komisk tilsnitt. Lyter, dysfunksjonelle familieforhold og aparte seksuelle preferanser blir gjort narr av, som i enhver god gjeng, og det er så smart skrevet at man innimellom må sette på pause fordi egen latter forstyrrer det som kommer etterpå.

Sons Of Anarchy er absolutt ikke uten svakheter. Handlingen virker ganske så urealistisk både med tanke på intensiteten på volden og frekvensen på drapene, samt mangelen på noe form for normalt liv mellom slagene. Stakkars SAMCRO går fra krig til krig, og gir verken seg selv eller seerne mange familiemiddager, kafebesøk eller vanlige arbeidsdager som hvileskjær eller utgangspunkt, slik andre serier gjør. Det gjør at man som seer blir ganske sliten. Men det er verd å ha i bakhodet at handlingen i de fem sesongene som er vist til nå har foregått over omtrent to år. Vi får se dem i en slags unntakstilstand, noe Gemma med jevne mellomrom trøster seg selv og andre med.


Noen av Gemmas beste øyeblikk.

Kurt Sutter har sagt at han ser for seg syv sesonger. Da serien er en melkeku for FX det nok ingen fare for kansellering før den tid, og de vil nok gjerne gi Sutter en åttende sesong skulle han få behov for det. Vi har derfor heldigvis mye å glede oss til. Men en ting er sikkert: Dette kommer ikke til å gå bra.

Her ser du Sons Of Anarchy:

— TV2 Zebra har vist de fem første sesongene og viser trolig sesong seks til høsten, og alle sesongene ligger til streaming på Sumo.

— Sesong 1-3 finnes på Netflix

— Sesong 1-4 Finnes på Blu-ray/DVD, du kan for eksempel skaffe deg sesong 1 hos Platekompaniet til latterlig lave 99 kroner.