Spoilerfrie tanker om No Time To Die

Denne helgen er det premiere på James Bond-film nr 25. Jeg tenker høyt og spoilerfritt etter å ha sett No Time To Die.

Nå er det over 35 år år siden jeg så min første James Bond-film. For en karusell det har vært. Først var det barnslig kjærleik for Roger Moore, Jaws og Sheriff J.W. Pepper. Så kom tenåringsbegeistring for Timothy Daltons hardhet før ekstasen over GoldenEye overtok. De siste årene har jeg forsvart Daniel Craig mot fans som mener han bare er en «leiemorder som ser baltisk ut».

Hele tiden har Sean Connery vaket rundt i hodet med sine perfekte filmer som ble laget før jeg ble født. Ganske ofte tenker jeg til og med på George Lazenby! Spesielt i dag, da jeg har latt meg rive med av noen frekke referanser til On Her Majesty’s Secret Service i No Time To Die.

Les også: Hvem er den best kledde James Bond?

For jeg har altså vært på pressevisning for den nye James Bond-filmen, og uten mer snikksnakk og mimring får du her 10 tanker som raste gjennom hodet mitt da jeg ruslet ut av Filmens hus etter morgenvisning. For full anmeldelse kan du lese kollega Kjetil Lismoen i Aftenposten eller The Guardian som smeller til med toppkarakter.

Jeg har forsøkt å holde omtalen så spoilerfri som mulig. Handlingen er hvert fall strippet bort, pluss den ene sinnssyke tingen som alle kommer til å snakke om.

1 — Billie Eilish’ «No Time To Die» kommer virkelig til sin rett. Det tar evig lang tid før tittelsekvensen kommer, men etter biljakt, motorsykkelturning, skyting, elskov og tilbakeblikk til en hytte i skogen treffer popvidunderet Eilish og broren Finneas O’Connell alle følelser i filmen perfekt med sin vare, vakre tittellåt.

2— Daniel Craig er følsom, og det kler ham. Craigs Bond har fra starten av vært av et annet kaliber enn sine forgjengere. Ikke nødvendigvis bedre, men han har spilt på noen kjipe, mørke sider av Bond som aldri var på menyen da Roger Moore pulte rundt eller Pierce Brosnan flørtet med Xenia Onatopp. I No Time To Die får Craig full uttelling for den emosjonelle investeringen i Bond-karakteren gjennom fire filmer. Se slutten og prøv å ikke bli rørt. James Bond forlater Daniel Craig og hentes inn av tiden vi lever i, men som rulleteksten sier: JAMES BOND WILL RETURN.

3— Rami Malek er for ung til å spille skurken Safin. Han gjør rollen bra, men tidslinjen til 40-åringen Malek går ikke helt opp. Det gjør derimot Madeleine Swann, som er med fra Spectre. Léa Seydoux spiller henne med en inderlighet, redsel og kjærlighet som aldri før er gjort i en Bond-film. Hun er et perfekt klaver regissør Cary Fukunaga spiller ut James Bonds mørkeste mollakkorder på.

4— Christoph Waltz var en av svakhetene med Spectre. Han fikk aldri helt taket på den ikoniske Ernst Stavro Blofeld-karakteren med sin joviale stil. I No Time To Die går det litt bedre. Spesielt en Nattsvermeren-inspirert sekvens med en ivrig James Bond kommer til å bli husket.

5— Referansene til On Her Majesty’s Secret Service er strødd rundt i filmen. Fra bilturen i starten via interpolasjonene av Louis Armstrongs «We Have All The Time In The World» til Bonds årlige besøk på Vesper Lynds grav. Det siste er hentet fra romanen On Her Majesty’s Secret Service. Alt dette er fine hilsener til Bond-fansen der ute.

6— Angående Bond-fans. Jeg regner med noen av dere får en solid You Only Live Twice-vibb på tampen. Jeg så James Bond i Japan kanskje femti ganger på piratkopiert VHS som liten (nesten like mange ganger som Hjelp vi flyr 2 og Rambo 3), så den siste halvtimen regner jeg nesten som en hilsen til meg selv fra Broccoli-klanen.

7— Felix Leiter er for lite med! Han har likevel en viktig funksjon, så følg med på Bonds sidekick som har vært med siden 1962. Funfact: Felix Leiter er blitt halvspist av hai i både bøker og på film, og ifølge Ian Fleming har han dyp kunnskap om Dixieland-jazz. Type!

8— Norge er derimot forbløffende mye med. Her har noen insentiventusiaster fått valuta for lobbypengene. Norge herjer som naturkulisse, på kart, med ingeneniørunderverk og ikke minst; representert av Fantorangen. Alle disse scenene fungerer veldig bra. Dette må være den kuleste bruken av Norge på film, det trumfer både Star Wars på Finse og Dune på Stadtlandet.

9— No Time To Die er åpenbart for lang med sine 2 timer og 43 minutter. Likevel kjedet jeg meg ikke et sekund. I motsetning til Spectre – som jeg anbefaler å pløye gjennom for å kickstarte No Time To Die-opplevelsen – henger No Time To Die riktig så bra sammen.

10—Komponist Hans Zimmer er viktig for å få frem alle disse nye følelsene i pensjonist-Bond. Komponisten leverer som vanlig et bredt spekter av bombastisk følelsesorgasmer, subtile emoøyeblikk og frekke varianter av det klassiske James Bond-temaet.