Massemord, boksamlere, iskrembiler, boyband og bitre eks-drapsetterforskere. Stephen King er godt i gang med sin første krimtrilogi, og det er knakende bra saker.
Få ting bringer frem flottere minner fra tenårene enn gammelnazister, dødelig TV-jakt på fattige folk eller psykopatiske kvinnelige forfatterfans. Også kjent som en helt vanlig dag på jobben for Stephen King og hans skrivemaskin.
Jeg kan fremdeles kjenne lukten av Stephen King-paperbacks, enten det var under eget navn eller Richard Bachman, og det minner om alle de ville karakterene og mystiske stedene han serverte i romanene sine gikk ned på høykant. At bøkene i tillegg var fast forelegg for Anthrax-tekster løftet Stephen King til Levende Legende-nivå.
Så forsvant han litt ut av leselivet mitt. Delvis fordi det ble mer fantasy og rar scifi, men sikkert også fordi det er naturlig å gå videre fra det man leser når man er 18. Jeg har ikke lest så mye Bjørneboe siden den gang heller.
Jeg vurderte å kaste meg på 11.22.63 da den ble hyllet av USA Today, men det var først med noen ekstatiske Twitter-hyllester til Mr. Mercedes fra folk jeg stoler på ,at jeg fikk kjørt en one click buy til Kindle. Jeg rakk heller ikke å lese den før oppfølgeren Finders Keepers ble sluppet, så nå kommer en gjennomgang av begge.
Historien begynner en kald kjip morgen utenfor et kongressenter i USA, hvor forfrosne arbeidsledige har køet gjennom natten for å slippe først inn på en jobbmesse. Ut av morgentåken kommer en Mercedes, og de færreste rekker å reagere før bilen har pløyd gjennom køen. Blant de åtte døde er et mor med hennes spedbarn, strødd rundt dem ligger flere titalls skadde og i kjølvannet av massedrapet ødelegges hundrevis av liv.
Drapsetterforsker Bill Hodges klarer aldri å løse saken. Når vi treffer ham noen år etter Mercedes-drapene, er han pensjonert, bitter og feit, og flørter daglig med tanken om å skyte seg. Helt til han en dag får et hånende brev fra drapsmannen, og finner ut at han like så godt kan bruke tiden på å lete etter Mr Mercedes som å stirre olmt på TV-en.
Bill Hodges slår seg sammen med naboen Jerome, en 17 år gammel gutt som klipper plenen til Hodges. Han veksler mellom å drømme om Harvard eller gå inn i sitt alter ego som gatesmart afroamerikansk gutt, men mest av alt hjelper han utdaterte Hodges med computerting.
Senere blir trioen komplettert av Holly, en undertrykt 42-åring som er et nervevrak under presset fra sine dominerende, dødskjipe Florida-foreldre. Sammen jakter de på Mercedes-drapsmannen, og må handskes med både boyband, bomber, regisserte selvmord og en drapsmann som har et fryktelig usunt forhold til sin egen mor. Han kjører også isbil, forresten, så vi snakker skikkelig creepy massedrapsmann med søt falsk front. Grunnen til at vi vet dette er at drapsmannen introduseres tidlig, som i Gillian Anderson-serien the Fall, så vi blir kjent med drapsmannen Brady Hartsfield parallelt med Hodges.
Stephen King omtalte selv Mr. Mercedes som sin første bok i hardkokt krim-sjangeren, og jeg følger han delvis på det. Altså: det er nok hans første krimbok, men jeg synes bøken også har mye til felles med en mørkhumorist som Carl Hiaasen eller Harlan Cobens Myron Bolitar-serie. Popkulturelle referanser smeller mellom veggene som en squashball i buret, drapsmannen er tegneserieaktig i all sin bisarre skruddhet, replikkene er frekke og lettbente i de mest voldsomme situasjoner, og plottet innbyr til et klimaks verdig avslutningen i en hvilken som helst Tarantino-film. At Hodges på et tidspunkt også flotter seg med en nyinnkjøpt fedorahatt i beste Sam Spade-stil gjør det mer til artig hommage til hardkokt enn reelt hardkokt.
Kjøp? Platekompaniet selger Mr. Mercedes til 99 kr
Når det er sagt, er det noen dyptpløyende dramatiske passasjer i Mr. Mercedes. Min favoritt er da Hodges må bruke sitt medbrakte våpen, en sokk med mynter, på tre karer (troll) som plager ham: “He swings it at the side of Troll One’s neck in a tight, flat arc, careful to steer clear of the Adam’s apple; hit a guy there, you were apt to kill him, and then you were stuck in the bureaucracy.”
Mens Mr. Mercedes handler om jakten på den klin gærne drapsmannen som pløyer ned arbeidsledige og skriver brev om hvor kåt han ble av det, har Finders Keepers en litt mer jordnær skurk. Først blir vi dratt bak til 1978, når den pur unge forbryteren og litteraturaficionadoen Morris Bellamy raner den berømte, tilbaketrukne forfatteren John Rothstein. Han er kjent for sin Runner-trilogi, om en ung manns livsløp fra rebell til reklamemann. Jeg tenkte umiddelbart på J.D. Salinger, før jeg så at The Guardian kalte ham et amalgam av Philip Roth, J.D. Salinger og John Updike.
Kjøp? Finders Keepers til Kindle for 9 dollar hos Amazon
Uansett: Når politiet kommer til stedet, er Rothstein død, og safen som antas å inneholde store mengder kontanter og muligens noen hundre notatbøker med uutgitte romaner om The Runner er borte. De finner aldri ut hvem som er drapsmannen, så ingen får vite at mannen som noen uker senere blir dømt til livstid for voldtekt i en alko-blackout også er Morris Bellamy.
Puh! Så spoler vi frem til nåtid, hvor Peter Saubers er 17 år og bor i samme hus som Morris Bellamy vokste opp i. Det er tøffe tider, for Peters far er arbeidsufør og avhengig av smertestillende etter han ble meid ned av en gærn sjåfør mens han sto i kø for å få jobb (du skjønner sammenhengen?). Når Peter finner en kasse med dollars og notatbøker, bestemmer han seg for å sende pengene anonymt til sin egen familie, for å hindre total kollaps og skilsmisse.
Det som skjer på de neste 300 sidene er Stephen King i storform. Han graver dypt i karakterene, bygger plottet tilsynelatende enkelt og oversiktlig, og på veien sier han interessante ting om amerikansk litteraturhistorie, finanskrisens konsekvenser og den nerdete verden som er bruktbokhandler. Samtidig er det latterlig spennende. Hold pusten osv.
Den tredje boken i Hodges-trilogien heter End of Watch, og slippes 7. juni. Du har altså to måneder på deg til å bli kjent med Hodges, Jerome, Holly og resten av Stephen Kings nye krimgjeng. Jeg blir veldig overrasket om du ikke blir hektet.