For et par uker siden havnet jeg i lett verbalt håndgemeng med Taxi-regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Suksesserien er slutt, OP-5 oppsummerer serien og debatten i kjølvannet av den.
Siden det hele er over, vil jeg gjerne si noen ord om VG-artikkelen min og diskusjonen i dens kjølvann. Slettemark, OP-5s andre halvdel, skal drøfte seriens kvaliteter og mangler i en annen post.
Men uansett: Jeg er imponert over hva Taxi oppnådde. Ikke først og fremst seertall (de var gode, men ikke enestående), men hvordan den ble en kulturell referanse. Den kan vise seg å bli et symbol på endringen som har skjedd i det norskpakistanske miljøet. Sånn sett tok jeg både feil i analysen min – samtidig som jeg tror jeg var inne på noe.
Det var åpenbart ikke noe sjakktrekk å kalle Javars løgnaktige forhold til sin etnisk norske dame “urealistisk.” Jeg liker jo å tro at jeg vet bedre enn de fleste etniske nordmenn hva som rører seg i forskjellige minoritetsmiljøer. Og jeg vet jo at denne problematikken dessverre lever. Jeg undervurderte hvor frigjørende mange sekulære pakistanernordmenn opplevde at en av deres egne klinte med en hvit dame på film (alle reisene mine i den muslimske verden gjør at den type dekadanse ikke lenger får meg til å løfte et øyenbryn).
Verre var det å se at artikkelen min ble misbrukt av reaksjonære bakstrevere som i mange år har hånflirt av sekulære pakistanernordmenns frihetskamp. Attiq Sohail, en mann som synes det er viktigere å kritisere den drapstruede pakistanske tv-kjendisen Veena Malik enn de ekstremistiske mullaene som truer henne, tok artikkelen min til inntekt for sin agenda. Som gamle Georg Johannesen sa: Det er som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke stjeler.
Men: Det finnes også en annen tolkning av min artikkel, som handler om pakistanernordmenns gradvise integrering i det norske samfunn. Der står jeg på mitt. De siste årene har det skjedd mye. Én ting er de nye ALI-yrkene, Advokat, Lege, Ingeniør. En annen ting er at de offentlige stemmene med pakistansk bakgrunn er blitt så mange flere. De kommer fra hele det politiske og religiøse spekteret.
De religiøse bakstreverne er nevnt. De beste og mest nyanserte innleggene i debatten rundt Taxi har etter min mening kommet fra folk som Fawad Ashraf (“Taxitur med åpne dører”) og Tom Varghese (“Vestlig og fullstendig annerledes”). Jeg har fulgt den offentlige debatten i norske aviser ganske tett i 10 år nå. Taxi-debatten er første gang et minoritetsmiljø setter premissene for, og leder debatten.
Det er et enormt framskritt. Credz til Ulrik Imtiaz Rolfsen for det!
Les også: 5 gode grunner til å se den siste episoden av Taxi