5. oktober har Disney+ premiere på din nye favorittserie om kjøtt og kjefting på kjøkkenet.
«If you can’t stand the heat, get out of the kitchen!» The Bear diskuterer dette enkle, utslitte slagordet. Den unge stjernekokken Carmen «Carmy» Berzatto kommer hjem til Chicago. Han er blitt kåret til årets mest lovende kokk. Han ble kjøkkensjef for «verdens beste restaurant» (som er Eleven Madison Park, slik jeg forstår det) i New York. Nå står han på kjøkkenet på sandwich-sjappen Original Beef og krangler med søskenbarnet Richard “Richie” Jerimovich.
Les også: anmeldelsen min i Aftenposten, karakter 6/6.
Carmy har arvet The Beef fra storebroren Michael. Han tok sitt eget liv etter et innholdsrikt og dramatisk liv med koking, kokain og kvaler.
De hardbarkede kokkene på The Beef vil ikke høre på Carmys prat om å fjonge opp menyen. Stemmer det at han skal droppe stedets legendariske, kaloririke spaghettitallerken? Hva er greiene med at alle skal kalle hverandre «chef». «Hvem er Jeff?», kommer det syrlig fra veterankokken Tina.
Skal det liksom være forbudt å drive butikk i butikken med litt kolasalg i bakgården? Utfordringene står i kø for Carmys nye regime.
Mafiaen vil ha penger. Skattevesenet lurer fælt på noen lønningsslipper. Et utdrikkingslag byr på en drøy utfordring. De ansatte splittes. Noen drømmer om Noma-nivå, for andre er røkt granbar det sanne mareritt. De vil bare kutte løk og grille kjøtt. I tillegg er det fra første scene tydelig at Carmy kommer med mentale utfordringer som kunne sikret ham rom på Arkham.
Veien Carmy og resten av kjøkkenet går gjennom de åtte episodene er det som gjør The Bear til en umiddelbar favoritt i strømmeskogen. Her er hvorfor:
1— The Bear ser troverdig ut. Den canadiske stjernekokken Matty Matheson (sjekk hans løksuppeoppskrift, sikrer deg garantert suksess på høstmiddagen) er ikke bare konsulent for autentisitet. Han spiller også en gøyal rolle som elektriker og altmuligmann når dritten treffer viften. Matheson har drillet skuespillerne i bevegelser, lingo, holdning og volum. Det synes.
2— Jeremy Allen White er stor som Carmy. Den 31 år gamle skuespilleren har alderen, utseendet og hipstertatoveringene som gjør ham perfekt som ung stjernekokk. White fyller på med kald aggresjon, varm tålmodighet og nok bagasje til å fylle en container på kaien i The Wire. Spesielt scenene hans med søskenbarnet Ritchie spruter energisk av innestengte traumer som vil ut, ut, ut.
3—Ritchie er en nøkkelperson i serien. Han er ikke hovedperson, men alle spilles gode av å være i nærheten av ham. Ayo Edebiri som gestalter nyansatte Sydney får sine første store scener med Ebon Moss-Bachrach som Ritchie da de blir sendt ut på en biltur sammen. Stillheten, forståelsen og smerten de deler da Ritchie må roe ned sin gråtende datter på telefonen er stort drama. Måten serier blander vond konflikt med forløsende humor gir også sterke portretter av karakterene.
4— The Bear lever på slike sterke møter og intense forhold. Serien holder seg foreløpig unna romantikk på kjøkkenet. Alle har sitt å stri med. Utfordringene er lengre enn 2008-køen til Shake Shack. Det er ikke tid til kjærlighet, og det ville heller ikke løst noen av problemene Original Beef har.
5— The Bear er også en morsom serie. Punchlines flyr kjapt. Situasjonskomikken lurer hele tiden rundt hjørnet. Dersom du spiser smultringer mens du ser på (som jeg vurderer etter å ha sett kakekokken Marcus i aksjon) kan det være at smulene flyr rett på skjermen av latterkuler.
6— Lydsporet er fenomenalt. Det åpner – og slutter – med Refuseds kamprop New Noise. Rufsete kjøkkenscener og gatebilder fra Chicago tonesettes av Genesis, Sufjan Stevens, David Byrne og Beach Boys.
Kjente navn, men den største effekten kommer av at The Budos Band har fått opp til flere låter på The Bear. Det Staten Island-baserte voodofunk-orkesteret skyver serien fremover med sin bekmørke, innbydende tagning på soul, afrobeat og doomrock. Det er som kjøttsmørbrødet på Original Beef. Skittent og syndig, men du må bare ha det i livet ditt. Ofte.
7— Angående musikk, så må Wilco også nevnes. Seriens syvende episode har fått fortjent oppmerksomhet for sitt frekke og vellykkede stunt med å gjøre tjue minutter i ett opptak. Det skrikes og ropes og stikkes og knuses, så intensiteten er allerede gjennom taket.
Det som får blodet til å boble hos lytteren er dog det ville lydsporet episoden får. Først synger Sufjan Stevens rolig om Chicago. Det er stille før stormen. Så eksploderer episoden i en kakofoni av kjøkkenkaos hisset opp av Wilcos evige krautrockjamming på «Spiders (Kidsmoke)».
8— Det kanskje viktigste med The Bear er likevel at serien klarer å si noe fint, uten at det er påklistret identitetspolitikk vedtatt på manusrom. The Bear tar opp mental helse på intense arbeidsplasser. Serien sier på sitt intense vis at hard arbeidsmoral kan leie hånd med menneskelig omtanke. Det er lov å si «Jobba, jobba, jobba. Kvila kan du gjera i helvete!» før man spør kolleger «hvordan går det egentlig med deg, hva er det du trenger for å gjøre best mulig jobb?».
Slik tar den også et oppgjør med det bråkete, nesten voldelige kjøkkenet vi kjenner fra utallige dokumentarer, artikler og bøker. Da jeg bodde i Berlin var det en trend blant Michelin-kokker at de startet lunsjsteder. De var lei av kjøret. Kveldsjobbing. Skriking. Brutalt hierarki. Den stadige frykten for å bli kalt udugelig. The Bear tar selvransakelsen videre til TV-skjermen. Resultatet er bedre enn rømmegrøt med speket reinsdyrhjerte og plommeeddik. The Bear går rett på tre stjerner. Klarer å holde på dem i sesong etter sesong?