Ja, så har halve OP-5-redaksjonen fått sett den nye filmen i Bourne-sagaen, The Bourne Legacy. Vi liker det vi ser, men…

En årsak til Bourne-trilogiens enestående popularitet, var at den fanget den politiske tidsånden blant liberalere i vesten på 2000-tallet som ingen andre popkulturelle uttrykk. For Jason Bourne var aldri terroristene den virkelige fienden. Den virkelige frykten var at man ofret menneskerettigheter og personlig frihet på terrorberedskapens alter.

Bourne-filmene handlet om topphemmelige programmer i regi av CIA, understøttet av panoptiske overvåkningsprogrammer som visste hva USAs innbyggere gjorde på ethvert tidspunkt, og heller ikke gikk av veien for å rydde egne whistleblowers av veien. Ja, selv på fremmed jord nølte ikke CIA med å utslette folk som satt på vital info, som tilfellet var med Guardian-journalisten Simon Ross i den episke Waterloo-scenen i The Bourne Ultimatum.

2000-tallet var også tiden da gamle avhørsteknikker i grenselandet mot tortur vant forrang hos amerikanske myndigheter. Waterboarding, sansedeprivasjon og rekke andre juridisk og moralsk tvilsomme strategier ble brukt, på Guantanamo eller diverse Black Sites rundt i verden der amerikanerne holdt sine fanger. Dette ble en allegori på noe større, Bush-administrasjonens “war on terror”. Overdrevent og usannsynlig? Definitivt. Interessant? Javisst.

Det virkelig fiffige med Bourne-filmene er at anvender disse fortellingene på en ny måte. Det er USAs egne operatører som blir waterboardet og sansedeprivert, for å gå i nasjonens tjeneste. Skurkene i trilogien er alle av den oppfatning at dette er et nødvendig onde for komme de ytre truslene til livs. De gode kreftene ser dette som en undergravning av amerikansk kultur og konstitusjon. De målbærer den liberale kritikken av Bush-administrasjonen.

Men hva med det politiske bakteppet i The Bourne Legacy? Filmen har premiere i det Obama-admistrasjonen forsøker å få velgernes tillit etter fire år. Presidentskapet til George W. Bush virker langt unna, og med det de mørke utenrikspolitiske skyggene hans politikk medførte. Man snakker ikke lenger om “The Axis of Evil” i Washington, i alle fall utenfor Mitt Romneys stab. Er den politiske paranoiaen som Bush var et uttrykk for over? Er samfunnskritikken i Bourne-filmene passé?

Neppe. I en symbolsk interessant scene i starten av filmen, blir Aaron Cross (Jeremy Renner) angrepet av en fjernstyrt drone mens han søker tilflukt i Alaskas ødemark. Nettopp krigføring med droner har blitt Obama-administrasjonens utenrikspolitiske varemerke. Langt flere mennesker i Jemen og Pakistans stammeområder har blitt drept av predatorer fra luften de siste fire årene enn under Bush.

Dronescenen viser altså Legacys mulige politiske relevans. Men den viser også filmens svakhet, sammenliknet med forgjengerne. Det enestående med de tre første filmene var at de klarte å gjøre hendelsene realistiske, selv når det var snakk om å snikmyrde en britisk statsborger på offentlig sted i London. Droneangrepet bryter ned denne autentisiteten. Sett at toppsjefene i etterretningen ser det nødvendig og formålstjenlig å drepe sine operatører. Er det noen som tror man ville gjort det med en drone, på amerikansk territorium i Alaska?

Den første timen av The Bourne Legacy skjemmes av et uklart premiss. Klippingen mellom den storslåtte naturen i Alaska og “the top brass” i Virginia er manisk, men fordi vi ikke riktig vet hva Renner egentlig er ute etter, bryr vi oss ikke. Det bedrer seg så snart kjemikeren Dr. Marta Shearing (Rachel Weisz) entrer fortellingen. I likhet med Bourne-kvinner som Franka Potente og Julia Stiles bærer hun med seg en streetwise intelligent følsomhet som skiller henne fra ballkjoledamene til James Bond, for eksempel.

Det handler om linkene mellom det militærindustrielle kompleks og biokjemisk industri. Et black ops-program kalt “Outcome”, ledet av Eric Byer (Ed Norton), driver kjemisk eksperimentering på sine agenter, for å øke deres fysiske og psykiske kapasiteter. Programmet blir stengt, operatørene jaktet på. På den måten tvinger skjebnen Weisz og Renner sammen.

Men det ville ikke vært noen ekte Bourne-film om vi ikke skulle til noen eksotiske steder. Fortellingen dras mot Manilla. Der blir det riktig spennende – med allusjoner til de forrige filmene og deres forbilder. Jakt-scenene i byen er åpenbare homager til Tanger-delen av Ultimatum, som igjen lener seg tungt på dokumentarisk italiensk nyrealisme (The Battle of Algiers er den mest åpenbare referansen).

Hvis tidsånden på 2000-tallet var preget av paranoid terrorfrykt, virker nittitallet som en uskyldig tid av globalisering og backpacking. Ikke for ingenting var Alex Garlands backpackerepos fra Thailand The Beach en av tiårets store generasjonsromaner. Bourne-filmene har alltid kontrastert den dystopiske politikken mot uskyldige amerikanske ryggsekkturister. Den legendariske scenen med Matt Damon og Franka Potente i Goa er et åpenbart eksempel.

Derfor, uten å røpe for mye av slutten, er det vel en slags rettferdighet i at Renner og Weisz ender et i et tropeparadis. Det lukker filmen fint, riktignok uten den magiske plottwisten på slutten av Ultimatum. Men det forhindrer ikke at jeg på veien lurte på hva som egentlig stod på spill.