En av seriene som opplever suksess nå i høst gang er The Chair på Netflix. Den handler om Ji-Yoon Kim, en voksen koreansk-amerikansk professor som blir sjef for engelskavdelingen på Pembroke University. Der kjemper hun for mangfold, flere kvinner i ledelsen og fornying av pensum.

Det blir trøbbel da professor Bill Dobson gjør en tabbe. Den rufsete og populære foreleseren ryker på en flåsete Sieg Heil. Indignasjon og sinne bryter løs på campus. Kanselleringsgiljotinen rulles ut på universitetsplassen

Samtidig finner tre av de mest geriatriske professorene ut at noen skal sparke dem. De har ikke planer om at det skal skje stille, men først må de ta middagsluren sin.

De seks episodene blir en fin miks av klassiske ingredienser. Humor. Romantikk. Generasjonskonflikt. Seriøs samtid. Geriatriske prompevitser. Suksess!

Her er fem ting jeg tenkte på da jeg så The Chair:

1— Sandra Oh er i toppform som Ji-Yoon Kim. Hun kler tidsklemma mellom barn og jobb, samtidig som hun kjemper med innestemme mot patriarkatet.

2— Jay Duplass er også strålende som den vimsete, sørgende og hjertevarme enkemannen Bill Dobson. Man tror virkelig på at han er en høyt elsket professor pre-Sieg Heil.

3— Pembroke-elevene har samlet sett en viktig rolle, men utvikles minimalt. Jeg tviler ikke på at mange studenter kan være unyanserte sauer som får all sin aktivisme fra et snevert Twitter-språk, men det må vel være noen der ute som ikke er fans av gapestokk?

4— Det går an å lage rørende drama av aktuelle konflikter. The Chair er et bevis på at ting folk fyrer seg opp over i kommentarfelt kan behandles med en lett komediehånd samtidig som noe viktig sies.

5— David Duchovny-delen av historien fungerer overraskende bra. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer, men måten han brukes på er morsom og fungerer for å skyve historien frem. Duchovny legger akkurat passe press på hovedpersonene til at de må reagere eller agere.