Hva med å bruke lesetiden i sommer på en seriemorder som snytt ut av nesen på Se7en? J.D. Barker skriver mørkt, morsomt og drøyt i The Fourth Monkey.
Jeg er ikke så bevandret i moderne horror, verken film eller bøker, så navnet J.D. Barker ga meg null assosiasjoner da det nylig dukket opp på radaren.
46-åringen fikk buzz blant horrorfans med debutromanen Forsaken fra 2014, men med årets The Fourth Monkey tar han steget over i krimverden. Det vil si: han skaper seg et seriemorderunivers av mørkeste, mest spennende sort, hvor en forpint detektiv må jobbe mot klokken for å løse gåter og redde liv.
Sam Porter er i permisjon fra jobben som drapsetterforsker i Chicago-politiet. Tidlig en morgen blir en mann med frakk og hatt meiet ned og drept av en buss, og da det viser seg å være byens fryktede seriemorder Four Monkey Killer, kaster Porter seg tilbake i jobb.
Altfor tidlig for hva sunt er, men det betyr ingenting når det viser seg at Four Monkey Killer rakk å kidnappe et nytt offer før han døde. Ved det påkjørte liket finner politiet en hvit boks med et avskjært øre inni. Seriemorderens faste rituale er å sende øret til et nytt offer i posten før øyner og tunge følger etter. See no evil, hear no evil, say no evil, eller hva? Morderen er besatt av den fjerde, mer ukjente apekatten, den som holder seg for skrittet eller magen og representerer do no evil.
Dermed starter en vill jakt mot klokken for Porter, partneren Nash og de andre på drapsavsnittet. Mens de desperat leter etter det siste offeret, dukker det opp meldinger fra Four Monkey Killer. Regisserer han sitt siste drapsmesterverk fra graven? Jakten blir stadig mer frustrerende.
Selve thrillerplottet i The Fourth Monkey fyller rundt halvparten av boken. Resten består delvis av den kidnappede jentens tanker og etterhvert hallusinasjoner der hun sitter i stummende mørke minus ett øre, men også Four Monkey Killers dagbok. Den er en underfundig, svart og bestialsk beskrivelse av oppveksten hans. Seriemorderen skriver i en dels selvironisk, dels veldig narsissistisk stil, og bretter ut om alt du kan tenke deg av barndomstraumer som skaper en seriemorder. Etter hvert lurer man på om han tuller med oss og politiet, at han har skrevet en pastisj på en amerikansk seriemorders oppvekst.
Det er uunngåelig å tenke på mesterverket Se7en når man leser The The Fourth Monkey. Den frustrerende jakten på en skygge, de omveltende lureriene fra han som sniker seg mellom røyken og speilene, morderen som allltid ligger et hakk foran, og ikke minst: den evige frykten for å åpne en boks og finne et hode. Forfatter Barker vitser til og med med det selv da partner Nash og kollegaen Clair finner en ny hvit boks som må åpnes:
“Open it up, Nash,” Clair said.
“Maybe we should flip for it. I had to open the last one.”
“No, I insist. I saw Seven—if Gwyneth’s head is in there, the image will be stuck in my mind for months. This is all you. Be a man.”
Akkurat som jeg digget Peter Swansons utilslørte referanser til Stranger On A Train i The Kind Worth Killing, synes jeg Barker her leker mer med enn stjeler fra Se7en. Han veksler lett mellom sterk politidialog, ubehagelig kidnappingsdetaljer og drøy – men morsom – dagbok, og etter hvert som vi blir kjent med Porter blir han en karakter jeg ser levende for meg i en rufsete, regntung thriller fra de mest besudlede Hollywood-kroker.
Det er også befriende å lese en ren thriller, en drøy historie som bare vil sjokkere, overraske og fenge. J.D. Barker er nok ute etter å skrive seg inn ved siden av The Silence Of The Lambs, Kiss The Girls, Se7en og andre klassikere i sjangeren, og selv om han foreløpige er mer inspirert enn ved siden av dem, lykkes han hvert fall med å erobre 2017s seriemorderthrillertrone.
Her får du The Fourth Monkey til Kindle til rundt en hundrings