The Girl Before: Kan et hus drepe?

Denne uken er det premiere på The Girl Before. HBO Max-serien er en av årets krimserier jeg har sett mest frem til. Kan et minimalistisk designhus ha hovedrollen i en krimserie?

HBO Max-serien The Girl Before er basert på JP Delaneys suksessroman fra noen år tilbake. Han har også skrevet flere av episodene.

Handling: Jane forsøker å komme seg etter hun mistet sitt ufødte barn i 39. uke. Hodet er traumatisert og jobben er stress. Jane sier ja til å flytte inn i drømmehuset, et minimalistisk vidunder av kalde betongvegger, store glass og rette linjer. Betingelsen er at hun følger et tett regime av regler arkitekten/eieren har laget for leietagerne.

Røyking? Forbudt. Drikkebrikker under glass? Glem det? Skitne sokker på sengen? Ikke tale om. Stort walk-in closet med hele kjolesamlingen? Neineinei, kun et visst antall personlige eiendeler kan bringes inn i huset. LP-samlingen? Den blir på lager, One Folgate Street har et lyd- og sensorsystem som får Sonos og Siri til å fremstå som VHS og walkie talkie. 250 slike regler skal holde orden i sysakene.

Leie av huset i One Folgate Street kommer med betingelser. 250 regler må følges.

Snart begynner både huset og arkitekten å oppføre seg underlig. Noe er galt. Hva skjedde med de forrige leietagerne? Hvorfor er kvinnen som bodde (og døde) der for tre år siden kliss lik Jane?

— Fortellerstilen er overraskende effektiv. Vi følger historiene til Emma og Jane. Begge flytter inn i Huset, men med tre års mellomrom. De er like, men siden de har distinkt forskjellige personligheter er det lett å skille dem og tidslinjene fra hverandre. Kryssklippingen mellom årene løses elegant.

Emma og Simon har gått gjennom en grusom hendelse. Flyttingen til One Folgate Street skal hjelpe dem å starte på nytt.

— Av og til er digital stillhet og tunge stumme vegger skumlere enn knirkende båter og kald vind gjennom hyttevegger. The Girl Before dyrker dette. Serien gjør godt nytte av den majestetiske følelsen et stort, moderne hus kan gi. Folkene bak Arkitekturopprøret hadde besvimt av hat, mens D2-redaktører får blod i bamsen hver gang det klippes til en ny detalj i betongfestivalen i One Folgate Street. Engasjement!

— Når det er sagt, har ikke hovedpersonene sett Broen?! Vet de ikke at moderne arkitekttegnede hus bare er et reir for psykopatiske seriemordere? Jane og Emma og Simon er jo midt i den britiske målgruppen for nordisk krim. Gikk heller ingen av dem på kino og ble vettskremt av The Invisible Man? Snakk om logisk brist.

— «The Girl Before» byr på både perfekte punchlines og flaue floskler. I kategorien for førstnevnte kommer Janes korte analyse av de strenge reglene som innebærer et begrenset antall personlige eiendeler. Huset får henne til å føle at « … all traces of the day before is gone. The slate is clean». Til og med arkitekten Edward blir imponert over den smarte oppsummeringen. På den andre siden sier Emma ting som «You make me feel like nothing bad will ever happen to me again». Jane faller også i platthetsfellen med å si til Edward at «you are an enigma». Til slutt blir det mest morsomt og forløsende når Simon freser «fuck you, house».

— På flere tidspunkt i The Girl Before slo det meg at serien er mer troverdig som horrorhistorie enn moderne krim. Når jeg ga meg hen til den usannsynlige historien, lot jeg meg rive med av den dirrende frykten One Folgate Street planter i seer og beboer. Men siden serien selv insisterer på at den er moderne psykothriller, mister den for ofte grepet på meg. Det smarteste serien gjør begrenser seg til fire episoder. Da føles det som grei kald tidtrøyte og en passe dose minimalistporno i hverdagen.

Arkitekten Edward har designet drømmehuset. Kun unge, sårbare kvinner får bo der.