I går så jeg hele sesong 2 av BBC-serien The Hour. Organisert kriminalitet, mediadrama og 50-tallsestetikk i skjønn forening. Perfekt TV, med andre ord.

Jeg har ofte snakket varmt om første sesong av The Hour her på bloggen, så forventningene til sesong 2 av BBC sitt 50-talls medie- og krimdrama var veldig høye. I går tipset noen meg om at hele sesongen lå godt plassert på norske Netflix (bra jobbet, sesongen var ferdig i England i desember), så da var det rett på nett og se TV uten pause.

Les mer: The Hour – media, drama og spionasje

Her er noen tanker om sesong 2:

— Etter avslutningen på sesong 1 er vi nå på tampen av 1957, og Bel driver BBC-nyhetsprogrammet The Hour alene med Hector (McNulty fra The Wire) som ankermann/programleder. Ut av det blå får hun en ny sjef, Randall Brown, og et konkurrerende program prøver å stjele Hector fra henne. Men heldigvis har den nye sjefen Randall satt som krav at Freddie Lyon skal komme tilbake til programmet, og så blir han co-host sammen med Hector. Det er egentlig like greit, for Hector er mer opptatt av å vøre kjendis og alkis på tvilsomme nattklubber med rødt lys, som igjen sørger for at vi møter korrupte politikere, voldelige nattklubbeiere, utpressende skurker og sotkastende fascister. Puh!

— Tidligere har jeg sammenlignet The Hour med Mad Men, og sesong 2 passer fint inn i det resonnementet (men det er viktig å legge til at det er like mye krim som drama i The Hour). Vi møter TV-media i en brytningstid mellom servilitet og kritiske vinklinger, forholdet mellom mann og kvinne er minst like gammeldags som i Mad Men, og selvsagt drikker og røyker de så mye at det nesten er parodisk. I tillegg er det en herlig, jazzete vibb (det hørtes litt teit ut, men dere skjønner hva jeg mener) over de seks episodene. Det oppleves ikke som en realistisk serie, men som en fin blanding av hvordan det kanskje var i 1957 og en serieelskers drøm om hvordan det kanskje var.

— Det handler mye om organisert kriminalitet, litt om rasisme, en dose kitchen sink-drama her og der, og litt om tapt og/eller vunnet kjærlighet. Vi serveres mange plott, det er tidvis noe rotete, og av og til litt usannsynlig (sluttsamlingen med skurker og helter på nattklubben, for eksempel), men det reddes inn så det holder av sterke skuespillere. Ben Whishaw er nå kjent for mange etter rollen som arvtakeren til Q i Skyfall, og han er i toppform som Freddie Lyon i The Hour. Legg merke til den nyvunnede selvsikkerheten til Freddie, som Whishaw viser ved å droppe flakkingen med øynene. I første sesong gjorde han det hele tiden, nå er han verdensvant og målbevisst, og da er flakkingen borte. Romolo Garai og Dominic West er like gode som i sesong 1, men den største highfiven går til Peter Capaldi som nysjefen Randall Brown. Capaldi er kjent for mange fra The Thick Of It som Malcolm Tucker, den hysteriske, rasende, sarkastiske og hylende morsomme spindoktoren som skjeller ut Gud og hvermann på mest finurlige vis. I The Hour er han rolig, innelukket, bitter og litt mystisk, og det er verdt serien alene å se på ansiktet hans. Gled deg til hans største scene, du skjønner når den kommer.

— Kan The Hour anbefales? Jaha! Jeg så alle seks episodene i ett strekk i går, og det var osm å forlate sofaen og tre inn i en verden full av intriger, sprit, sigaretter og de lekreste dresser og kjoler. Ganske perfekt en søndag, med andre ord.

— PS: The Hour er dessverre lagt ned etter denne sesongen. Skandaløst, spør du meg, spesielt med den vanvittige avslutningen på seosng 2, men sånn går det når seertallene ikke innfrir. Vi får nyte de to sesongene vi fikk av denne nydelige serien, og skrive under på denne kampanjen.