Etter 19 bøker og tre sesonger med beinharde Harry Bosch, rykker Michael Connelly tilbake til start med The Late Show. Historien om Renée Ballard fra nattskiftet på Hollywood Station er gnistrende politiplotting og Connelly på sitt beste.
Få krimhelter gleder meg mer enn Michael Connellys Harry Bosch. Etter 19 bøker og tre Bosch-sesonger føles det dog som om man kjenner den harde rettferdighetskjemperen litt for godt. Bøkene er fremdeles spreke tigre i krimjungelen, men de overrasker ikke slik de engang gjorde.
Les også: 5 grunner til å se Bosch sesong 3
Dette har muligens Michael Connelly selv innsett også, så i The Late Show rykker han tilbake fra start og presenterer en flunkende ny politihelt fra Los Angeles. For første gang har Connelly også en kvinnelig politidetektiv som hovedfigur (casinosvindleren Cassie Black var helten i Void Moon), og det virker å ha gitt forfatteren en solid dose inspirasjon å måtte skru sammen en ny hovedperson.
LAPD-detektiv Renée Ballard jobber nattskiftet på Hollywood Station. Hun etterforsker stort sett hendelser natten de dukker opp, på morgenkvisten sendes sakene – drap, kidnapping, ran, voldtekt, svindel, hva som helst – videre til de spesialiserte avdelingene. Nattskiftet, eller the late show som det kalles internt, er ikke et høystatus sted å være, og Ballard har havnet der fordi hun ikke ble trodd da hun rapporterte sin tidligere sjef for seksuell trakassering. Bitter? Ja. Mindre ivrig i jobben? Ikke snakk om.
Når Hawaii-fødte Ballard forlater politistasjonen etter skiftet, drar hun alltid rett på stranden. Hun padler litt på et surfebrett og sover noen timer i et telt før hun tar seg en dusj og drar tilbake på jobb. Hjemløs, sier du? Det spør flere politifolk seg også om, men av og til stikker hun noen timer nord for Los Angeles, hvor hun er bostedsregistrert hos bestemoren.
En sen natt treffer Ballard sin tidligere sjef og den tidligere partneren som ikke ville vitne for å bekrefte anklagene hennes. Fem mennesker blir skutt og drept på en fancy LA-nattklubb, og Ballard får en liten rolle i etterforskningen. Samtidig blir en transkjønnet prostituert funnet grovt mishandlet og nesten drept i en bakgate, og Ballard utvikler en besettelse med å finne gjerningspersonen.
På den ene siden er Renée Ballard en typisk Michael Connelly-figur. Hun er ærgjerrig, hater LAPD-byråkratiet og karrierejegerne, har en voldsom rettferdighetssans og en like sterk evne til å sette sin egen karriere på spill.
Samtidig skiller hun seg litt fra Harry Bosch, Terry McCaleb og Mickey Haller ved å være enda hardere mot både seg selv og kolleger, og til tider er Ballard rett og slett oversensitiv for at kolleger kanskje vil utnytte henne eller trikse henne inn i noe. Piggene stikker så langt ut at det er umulig å treffe henne uten å bli stukket. Viktigst er likevel at hun er en knakende god politidetektiv, og det kommer godt med når Connelly syr et av sine beste plott på lenge.
De forskjellige historiene berører hverandre, og The Late Show blir en velkomponert miks av gjengdrap, korrupsjon, langsom etterforskning, grov gatevold og lange netters ferd mot rettferdighet. Det dukker også opp referanser til andre Connelly-karakterer, inkludert TV-serien om Harry Bosch, og for de som kan sin Los Angeles-historie er det lag på lag med referanser til alt fra filmen The Long Goodbye til den nydelige bokhandelen The Last Bookstore.
Alt med Renée Ballard som midtpunkt, mens hun kjemper mot trakasserende sjefer, inkompetente byråkrater, voldspsykopater og illojale kolleger. The Late Show er Connellys grundige og troverdige politiplotting på sitt beste, nydelig Los Angeles-hyllest og en politifigur som formelig roper om å få like detaljert litterær behandling som Harry Bosch.