Da har HBO vist fire episoder av Aaron Sorkins mediaserie The Newsroom. Dette er hva OP-5 synes så langt. PS: spoiler alerts.

På søndag gikk episode nummer fire av The Newsroom på HBO i USA. Canal Plus skal begynne med serien i september, men etter hvert har mange – oss inkludert – sett serien via andre kanaler.

Selv har jeg sett The Newsroom på HBO her i USA, hvor de fleste kritikere har vært beinharde med mesterhjernen Aaron Sorkins nye TV-serie.

Les også artikkelen vår om Aaron Sorkin, geniet i kulissene

Her er hva jeg tenker så langt om The Newsroom:

— Først litt handlingsreferat: nyhetsankeret Will McAvoy er lei av å bli sammenlignet med Jay Leno, så etter han klikker på en collegedebatt, ender han i tospann med produsenten Mackenzie McHale – som også er McAvoys eks-kjæreste – for å lage lage programmet Newsnight 2.0. Det vil si et program med fakta, fakta, fakta, og mindre “human interest”-saker. I staben har de en haug med unge folk – erfarne og uerfarne – som blander privatliv og jobb på en måte slik bare unge, ivrige, ambisiøse folk gjør når man er på jobb hele tiden. Saken fortsetter under

— Rett på sak: kvinnekarakterene suger. Eh, i overført betydning altså. Aaron Sorkin har tidligere skrevet suverene kvinnelige TV-karakterer, tenk CJ fra West Wing, men i The Newsroom svikter han fullstendig, bortsett fra en birolle som vi skal komme tilbake til. Stjerneprodusenten Mackenzie McHale har akkurat kommet hjem fra bejublet utenrikskorrespondering fra Afghanistan, Irak og Pakistan, men det tar ikke lang tid før hun kløner, snubler og river ned ting, mens hun klikker hysterisk som en Ally McBeal med lavt blodsukker hver gang hun gjør noe feil/dumt. Som for eksempel da hun sender en personlig epost til hele redaksjonen på fellesmail. Hvordan hun kan ha klart seg i grottene i Bora Bora er ikke til å forstå, Gossip Girl har smartere og mer troverdige kvinneskikkelser enn Mackenzie McHale. Det beste med Mackenzie McHale er alliterasjonen i navnet, en skikkelig Sorkin-signatur. Tenk Sam Seaborn og Claudia Cregg (CJ) fra West Wing, Bonnie Bach (Charlie Wilsons War), Harriet Hayes (Studio 60).

— Beskrivelsene av livet i redaksjonslokalet og på mediahuset Atlantis Cable News er tidvis effektive og realistiske. Alle som jobber i TV har hatt diskusjonen om innhold vs seertall (hønen/egget) og hvilke sjanser man skal ta for å skaffe seg eller holde på publikum. Dette danner en av de tjukke røde trådene i The Newsroom. Men som min TV-seriepartner her i USA påpeker: Det som kunne vært interessante og nyanserte diskusjoner om børs/katedral og eierskap/redaksjonell frihet, ender opp som svulstige medievitenskap-grunnfag-diskusjoner som er så sort/hvitt at det knapt finnes et fargespekter å myse på. Det beste i denne delen av The Newsroom, er hvordan redaktøren Charlie Skinner (Sam Waterston) fungerer som buffer mellom redaksjon/programleder og eier/direktør.

— Angående livet i en redaksjon: når hvem-som-helst kan komme ruslende inn i regien/kontrollrommet under en valgkampsending, faller troverdigheten. En liten detalj: hvorfor kan ikke de besøkende i redaksjonen (kjærester, stevnemøter, tilfeldige gossipjournalister) ha på seg besøkslapp, slik alle gjester i NRK (og jeg antar TV 2 og alle andre TV-kanaler i verden) må ha.

— Starten på The Newsroom er lagt til 2010, og det fungerer enormt bra at serien for seg reelle saker fra nyhetsbildet. Måten de behandler BP sine oljeutslipp i Mexico-gulfen i første episode er briljant og fengende og interessant. Samme med The Tea Party og andre temaer/hendelser utover i episodene.

— Den karismatiske seniorprodusenten Jim Harper og Will McAvoy sin assistent Maggie Jordan er åpenbart klønete forelsket/interessert i hverandre, men utviklingen blir stoppet av at Maggie er sammen med den hovne, selvopptatte Don Keefer, som jobber i en annen avdeling på TV-kanalen. HALLO! Kunne ikke Sorkin skapt et subplot som er litt mindre likt forholdet mellom Jim og Pam i The Office, en av de vakreste kjærlighetshistoriene på moderne TV? Den store forskjellen er at at mens Pam i The Office er en genuint funny girl-next-door, er Maggie en vimsete, umorsom og usikker jente. Og at hun skal bli full på en drink, som i episode 2? Det er bare amerikanere som tror at damer ikke kan drikke.

— Jane Fonda sin karakter Leona Lansing (alliterasjon, ser du?) som eier av TV-kanalen ACN er feiende fin. Beinhard, karismatisk, kynisk og pragmatisk. Hun blir kanskje litt for sort/hvitt portrettert der hun kjører evil style på Will når han blir for raddis mot hennes businessvenner i kongressen, men lovende start for hennes del i serien. Jeg har store forhåpninger til utviklingen av Leona Lansing-karakteren.

— Detalj: noen andre som la merke til at det første Leona Lansing sier er en historie om Moses og Jesus, og at dette kan tolkes som en slags hyllest til det første Jed Bartlet sier i West Wing, da han kommer inn fra sidelinjen med “Du skal ikke ha andre guder enn meg”-monologen? Saken fortsetter under

— Mer hyllest til West Wing: avslutningen på episode 4 er klassisk Sorkin-grep, hvor han lar dramaet nå sitt klimaks mens hele “Fix You” av Coldplay ruller storslagent i bakgrunnen. Saken fortsetter under
Dette gjorde Sorkin også i den l.e.g.e.n.d.a.r.i.s.k.e. avslutningen på West Wing sesong 2, episoden “Two Cathedrals”, hvor president Bartlett vurderer gjenvalg mens Dire Straits-balladen “Brothers In Arms” danner lydteppet for regn, torden, denouncing av Gud, og til slutt en pressekonferanse. Er det forresten tidenes TV-øyeblikk? Sjekk selv her

— Men når det er sagt, er det direkte uoriginalt og 100 prosent superdøvt av Sorkin å bruke Coldplay i en slik setting. For det første: politiserien The Shield brukte Coldplay “Trouble” som montage-avslutning på sesong 1 eller 2 (noen som husker?). Det funket helt latterlig bra med “I never meant to cause you trouble” over Vic Mackey som sorgtungt skjønner at hans demoner fucker opp livet til alle rundt ham. “Fix You” på The Newsroom ble sånn passe episk, og det er kanskje på grunn av…for det andre: Man kjører ikke montage-over-ballade midt i en sesong? Det er jo sesongavslutningsmateriale! Mener jeg hvert fall da. Og for det tredje: serier som The O.C., Gossip Girl, The Sopranos og en haug andre har satt en ny standard for hvordan man bruker musikk og ikke minst hvilken musikk man velger til montager. Nå gjentar bare Sorkin “Brothers In Arms”-trikset, og det er dessverre utdatert. Smerter meg å si det.

— Jævla slitsomt det Bigfoot-maset i episode 4.

— …og når Maggie ligger henslengt i trappen (i trappen!) på jobb og blogger i Carrie Bradshaw-positur (du vet, sittende i awkward posisjon som garantert ødelegger ryggen), mens kjæresten Don kommer ned og kysser henne like henslengt etter en lang nyhetsdag på jobb, fikk jeg lyst å knuse TV-en. Hadde det vært min TV, hadde den ligget dårlig an.

— Jeff Daniels er dritgod som Will McAvoy. Han lider åpenbart av programledersyken (stort hode, kort lunte, skylder på alle andre, tror at det å skrive manus er viktigere enn å redde sultne barn i Afrika), men samtidig er han omtenksom, smart, rasende morsom og sjarmerende. Den klart beste karakteren i The Newsroom, sammen med Jane Fonda sin Leona Lansing.

— Manuset er heldigvis proppfullt av klassiske Sorkin-punchlines. Fra den breiale åpningsmonologen til McAvoy til kjappe replikker som da Charlie spør om Will har lest New York post: “No. My eyes are connected to my brain.”

— Oppsummert: Aaron Sorkin hviler så langt på gammel storhet. han skriver jo tross alt bedre dialog enn alle andre i hele verden, men han virker å henge igjen i sin egen storhetstid. Media har forandret seg, verden har forandret seg, folks referanser har forandret seg, og Aaron Sorkin har landet litt bakpå. Kan han klare å ro det inn igjen, og skape et interessant og troverdig arbeidsmiljø slik han gjorde med West Wing? Jeg håper fremdeles på det, men er redd for at The Newsroom bare blir mer klissete, pompøst, selvopptatt og urealistisk. Men om jeg skal se hver eneste episode? Selvsagt.

…hva synes folk om The Newsroom så langt? Jeg setter pris på tilbakemeldinger i kommentarfeltet under. Kjør på!