1. august hadde jeg bodd i New York i et år uten å ha besøkt Broadway på ordentlig. Jeg har ruslet over denne legendariske teatergaten dusinvis av ganger, men aldri besøkt et show på Broadway. Greiene måtte skjerpes.
Rett etter 1-årsdagen hadde favorittpodkasten The Big Picture en episode om Garbage Fish-filmer. I halvannen time snakket de om Piranha, Orca, Deep Blue Sea, Open Water og andre herlige filmer om hissige fisker i opprørt vann.
Da kom de selvsagt inn på den største Garbage Fish-filmen av dem alle, Jaws. Haisommer. Eller Jafs, som den også kunne hett på norsk. Derfra gikk samtalen videre til The Shark Is Broken, som jeg ikke kjente til. Det viser seg at dette engelske teaterstykket om innspillingen av Haisommer nå går på Broadway!
Jeg takket høylytt inn for meg selv for tipset, sjekket kalenderen (både min og haiens), og booket billett på rad fem til The Shark Is Broken onsdag kl. 14.
Ikke hørt om The Shark is Broken du heller? Det har vært en kjempesuksess i England, blant annet på Fridge-festivalen. Stykket tar for seg trøbbelet Steven Spielbergs film hadde under innspillingen av Jaws. De eneste karakterene på scenen er Richard Dreyfuss, Roy Scheider og Robert Shaw. Det eneste settet er The Orca, båten trioen drar ut i for å fange hvithaien som terroriserer Amity Island.
Hele skuespillet er de tre skuespillerne som prater, krangler, drikker og vitser. 95 minutter uten pause.
Da jeg kjøpte billett for 114 dollar (helt vanlig pris på Broadway, faktisk litt billig siden dette er previews før ordentlig premiere) samme dag som visning var det masse ledige billetter. Da jeg ruslet inn på John Golden Theatre 45th Street ved Broadway noen timer senere var det smekkfullt.
Jeg er blitt meget flink på å skaffe billigst mulig NBA-billetter, Broadway fungerer tydeligvis litt annerledes. Jeg tror halvparten av salen kjøpte usolgte billetter på døren rett før start. Memo to self: finn ut av dette før du flesker ut to-tre laken for å se Back To The Future – The Musical med Oscar.
Rundt meg var teateret tettpakket av pensjonister, aldrende teaterfans og en håndfull filmnerder. «Nice T-shirt!», sa jeg til mannen med Jaws-skjorte på raden bak meg, og angret på at jeg ikke hadde på meg Ghost-skjorten med Haisommer-motiv.
De voksne damene rundt meg duftet av tung teaterparfyme fra 60-tallet. Dette kledde de ærverdige ornamentene som krøp fra veggene mot det dyre taket. If you can make it here you can make it anywhere! Før stykket begynte utvekslet damegjengene tips om hvor man kunne se billig stykke på ettermiddagen. Jeg vurderte umiddelbart å bli Broadway-anmelder, stemningen var upåklagelig.
Så begynte forestillingen. Den neste halvannen timen vekslet jeg mellom å måpe, skratte høyt med de andre filmnerdene eller klappe ivrig sammen med hele salen. For et show!
Innspillingen av Jaws var legendarisk trøblete. Den mekaniske haien brøt sammen. Andre båter kjørte over horisonten og blokkerte filmmuligheter i timevis. Uerfarne Spielberg kom på kant med produsenter og filmarbeidere. Crewet tok til flasken. Hardhausen Robert Shaw og den nervøse Queens-jøden Richard Dreyfuss røk i tottene på hverandre.
Alt dette pumpes inn i fortellingen. Historiene flyter inn og ut av tema og motiv. Filmnerding. Artige vink-vink til dagens politikk. Lakoniske pek mot Hollywoods oppfølger-onani. Jovial utforskning av forholdet mellom de tre skuespillerne som venter på at haien skal begynne å funke igjen.
Et godt eksempel er Roy Scheider-karakterens hang til å lese avisen mens Robert Shaw drikker og Richard Dreyfuss sutrer. Filmen ble innspilt mens Richard Nixon ble satt for riksrett i 1974, og Scheider leser høyt om anklagene mot presidenten. «Geez, vi kommer aldri til å ha en mer amoralsk president enn dette!», sier han til haijaktkollegene samtidig som han kaster et diskret men megetsigende blikk på publikum. New Yorks mottagelige tilskuere skratter høyt. De tar latteren med seg videre til Shaws pompøse punchline. «Lage film om en hai!? Hva er det neste unge Steven skal finne på, en film om … dinosaurer?»
Dette er de åpenbare vitsene. For Jaws-nerdene er det også morsomme referanser til den lett skandaløse boken filmen er basert på. Samtidig som stykket er pepret med disse gøyale detaljene, leveres en sterk psykologisk studie av de Scheider, Dreyfuss og Shaw. Det kan ikke ha vært lett å være strandet i sjøen i uke etter uke. Gnisnigene utnyttes ivrig for å bygge et guttete trekantdrama.
De tre skuespillerne Colin Donnell, Alex Brightman og Ian Shaw er ikke bare fysisk like de tre fra filmen. De spiller dem ut slik jeg alltid har sett trioen for meg. Stjernen er uansett Ian Shaw. Som sønn av Robert Shaw er han fysisk kliss lik i form og fakter. I tillegg er han som faren også forfatter, og skrev hele stykket sammen med Joseph Dixon.
Dermed kan han med enorm troverdighet bruke den legendariske monologen om krigsskipet USS Indianapolis fra tampen av Jaws som nøkkelbrikke i The Shark Is Broken. Da får Ian Shaw vist frem pappa Roberts machismo, fortellerevne og porøse sider. Heia Broadway på slike dager!
Jeg har ikke anelse om The Shark Is Broken skal gå noen steder i Europa etter Broadway, men om du skal på ferie til New York er det bare å legge dette inn i kalenderen. Perfekt underholdning for fans av hai, film og monologer. Si fra om du vurderer det, jeg ser det gjerne om igjen og bor i nabolaget. Jeg tolker det også som et tegn fra Neptun at haiene nå har begynt å angripe newyorkere for første gang siden 1958. Tilfeldig? Neppe.