Hvorfor skriver ingen forfattere i dag like gode thrillere som Ken Follett og Frederick Forsyth gjorde på 1970-80-tallet? Og hvilke av deres bøker bør man lese?
Mitt uformelle nyttårsforsett for 2013 har vært å lese flere bøker og være mindre på nett. Derfor har det blitt ganske få updates her på bloggen fra min hånd de siste ukene. Beklager det, kommer sterkere igjen. Den gode nyheten er likevel at jeg får lest mange flere bøker enn på mange år.
Etter å ha pløyd gjennom et par av Ken Follett og Frederick Forsyths klassikere fra sytti- og åttitallet (må ikke forveksles med bøkene deres det siste tiåret) må jeg si noen ord. Først og fremst om hvor spennende de faktisk er. Dernest litt om at ingen politiske thrillerforfattere har vært i nærheten av deres nivå siden.
Både Follett og Forsyth er med på vår Best of the Best-liste fra 2012
Forsyth og Follett er begge kreditert som innovatører i thrillersjangeren. Begge var politisk engasjerte – Follett som sentrumvenstremann, Forsyth som konserativ Tory. Begge hadde bakgrunn som journalister, Forsyth også som sakprosaforfatter med en krigsdokumentar fra Biafra.
Forsyth debuterte først, med den legendariske thrilleren Day of the Jackal (1971), om et høyreekstremt attentatforsøk mot Frankrikes president Charles de Gaulle. I årene etter fulgte han opp med The Odessa File (1972) – en bok om nazister i Sør-Amerika. To år etter kom Dogs of War (1974), om et kuppforsøk mot et afrikansk land.
Hos Forsyth er utgangspunktet hele tiden journalistisk; attentatforsøk og militærkupp skildres med dokumentarisk troverdighet. Språket er mekanisk og sanseløst, mangelen på psykologisk dybde er så påfallende at det nesten blir et litterært virkemiddel. Men spennende, det er det virkelig.
Follett slo gjennom før han hadde fylt tretti, med andre verdenskrigsthrilleren Eye of the Needle (1978). De neste årene fulgte han samme oppskrift i The Key to Rebecca (1980) om andre verdenskrig i Nord-Afrika, og Afghanistan-konflikten i Lie Down With Lions (1986). Dette er tighte og hyperspennende bøker, lenge før han begynte å skrive (langsomme, min mening) mursteiner. Ok, pinlige sexskildringer har han alltid skrevet.
Ser man på de to forfatterne, aner man mange fellestrekk. Det journalistiske utgangspunktet og den glimrende researchen er nevnt. Svært ofte kretser plottene rundt avgjørende storpolitiske begivenheter. En skurk skal ta livet av en statsleder eller en spion skal viderebringe avgjørende strategisk informasjon. En annen skal stoppe ham.
Og nettopp i vekslingen mellom “the hunter” og “the hunted” tror jeg mye av spenningen til disse fortellingene ligger. Ofte er bøkene delt inn i to perspektiver, som veksler i annethvert kapittel. En tysk spion skal levere sensasjonelle opplysninger som kan endre krigens gang, en annen må stoppe det. Som leser blir det derfor ganske heseblesende, i positiv forstand.
Når jeg leser disse, er det umulig å ikke sammenlikne dem med moderne politiske thrillere. Det som slår meg er at de er så fortellermessig rotete. Vi ser verden fra et uttall perspektiver, i stedet for å fokusere på det mest basale. Jeg kunne nevnt mange navn, men skal unnlate å gjøre det. Dessuten er det ingen som når de gamle mesterne til knærne når det gjelder grundig research. Interessant nok er vår egen Jo Nesbø en av dem som har lykkes best med å imitere de gamle klassikerne, i Rødstrupe (2000). Den er også litt rotete, men har noe av det samme drivet som Sjakalen, en bok den visstnok er sterkt inspirert av.
Topp 5 av Follett/Forsyth:
5. Dogs of War (Forsyth)
4. The Odessa File (Forsyth)
3. The Key To Rebecca (Follett)
2. Day of the Jackal (Forsyth)
1. Eye of the Needle (Follett)
Nåvel. Det var dagens lille tekst. Noen som har lest noen moderne storpolitiske thrillere som holder nivået til gamlegutta? Meld i kommentarfeltet!