Friday Night Lights fra virkeligheten og sannhetsjegere i Syria. Vi ser nærmere på to Netflix-dokumentarer.

Undefeated (2011)

— Undefeated er en Oscar-vinnende dokumentar om Manassas Tigers, et amerikansk fotball-lag fra en high school i et lutfattig område i Memphis. Trener Bill Courtney jobber beinhardt for å gjøre et lag med ubemidlede og umotiverte kids til en gjeng vinnere, både på banen og til eksamen. Kan vi kalle det Friday Night Lights-serien i virkeligheten? Jepp, selv om FNL jo var basert på en virkelig historie. Uansett: I tillegg til coach Courtney følger vi tre karakterer. Den lystige og driftige lagkapteinen Money, det skoletrege college football-prospektet O.C., og den trøblete kortlunten Chavis. Sammen prøver de å gå ubeseiret gjennom en sesong, etter at laget har vært nede for telling i årevis. Undefeated er både spennende og rørende når vi blir kjent med laget og spillerenes utfordringer, og man trenger ikke ha noe peil på amerikansk fotball for å sette pris på denne godbiten. Og ja: det kommer noen Any Given Sunday-aktige taler fra coach Courtney.

E-Team (1014)

— Nei, det er ikke den fjerde oppfølgeren til A-Team, og det er heller ikke en doku om Ebola-hjelpearbeiderne som reiser til Vest-Afrika i disse dager. E-Team er en dokumentar om emergency team-arbeiderne hos Human Rights Watch, en internasjonal organisasjon som dokumenterer brudd på menneskerettighetene. I E-Team følger vi et ektepar – russiske Anna Neistat og norske Ole Solvang – inn i Syria, hvor de dokumenterer Assad-regimets brutale fremferd mot sivile. De intervjuer mødre som har sett sønnene bli drept, uskyldige som har fått huset bombet og landsbyer hvor Assad & co har brukt kjemiske våpen, for så å skrive rapporter til internasjonal presse. Vi møter også Fred Abraham, en profilert HRW-arbeider som blant annet vitnet mot Milosevic etter folkemordet på Balkan, og den sveistiske våpeneksperten Peter Bouckhart, som fôrer pressen med rakettbilder fra Syria.
E-Team er en interessant film, men den er nok mer en reklamefilm for HRW enn en dyptpløyende dokumentar. Vi får litt innblikk i hvordan organisasjonen jobber, spesielt i en sekvens om Abrahams tid på Balkan, men det er ikke noen rammehistorie eller introduksjon som legger ut en rød tråd. Er HRW en hjelpeorganisasjon, et slags mediebyrå eller har de mer av en Amnesty-rolle? Vi får drypp fra livet til Anna (hun er den mest interessante karakteren her) og Ole, møter Abraham og Bouckhart i kontorsituasjoner, og får se noen sedate diskusjoner fra et møterom i Empire State Building, hvor de holder til. Med andre ord en film for folk som er interessert i NGOs, Syria eller internasjonalt kommunikasjonsarbeid, dette er ikke en film som gjør at du blir interessert i de temaene.