På sitt beste leder Kampen om tungtvannet tankene til Ørneredet og andre tidløse krigsklassikere. Men hvorfor har man kuttet ut den aller kuleste delen av historien? Vi har sett fem episoder.
Her på OP-5 har tungtvannssabotasjen en helt spesiell plass. Som de fleste nordmenn vokste vi på en måte opp med den, vi har selvfølgelig sett de to filmene som er laget – både den der flere av sabotørene spiller seg selv og den der Kirk Douglas lurer tyskere på Hardangervidda – og lest masse bøker om saken. Ja, for et par år siden var jeg så heldig å være redaktør for den første norske samlede framstillingen av aksjonen, Asgeir Uelands særdeles grundige Tungtvannsaksjonen (2013).
Hos Ueland er det den relativt ukjente helten Einar Skinnarland som begynner og rammer inn fortellingen. Han dukker opp her også, om enn i en mer uforløst rolle. I stedet klipper man mellom tre hovedfortellinger i den første dobbeltepisoden: Skrivebordsarkitekten og mesterhjernen Leif Tronstads vei til planleggingsbordet i Storbritannia, den dels fiktive fortellingen om Hydro-direktør Henriksen og hans kone, og den tyske fysikeren Werner Heisenberg (for mange best kjent som Walter Whites alter ego i Breaking Bad, hehe)
Heisenberg-historien dominerer seriens åpningskapittel, og jeg er imponert over hvor mye manusforfatterne har fått ut av denne fortellingen. Heisenberg er noe ganske annet enn en frådende tegneserienazist med atomkoffert; han er en tilsynelatende apolitisk opportunist av den typen Nazi-Tyskland var så full av – dannede menn som ikke gikk i brunskjorte eller hatet jøder, men som medvitende eller ikke inngikk i et genocidalt regime. Godt skuespill av tyske Christoph Bach også.
Hydro-ledelsen representert ved fiktive Henriksen (Dennis Storhøi) og den nazivennlige generaldirektøren Axel Aubert (Stein Winge) er også interessant, synes jeg, fordi den rokker ved den norske helteglorien som ofte assosieres med tungtvannet. Snarere skjønner vi at mange nordmenn hadde mye å tjene på okkupasjonen. Henriksen var nok ikke den eneste nordmannen som snudde kappen etter vinden. At både denne og historien til Heisenberg har to relativt intetsigende kvinneroller får vi leve med. I den store fortellingen om tungtvannet fantes det knapt en kvinne involvert, så litt slack skal skaperne få i dette spørsmålet.
Mer trøkk over den unge britiske enken Julie Smith da, en annen fiktiv kreasjon i serien, som samarbeider med briten John Skinner Wilson og Tronstad om planleggingen av sabotasjeaksjonene i UK. Helt siden jeg hørte at Espen Klouman Høiner skulle gestalte Tronstad har jeg vært skeptisk. Kloumann gjør en fin rolle han, men han ser rett og slett ser for ung ut til å være operatørenes farsfigur. I virkeligheten var Tronstad i begynnelsen av førtiårene, mens Gunnerside-sjef Rønneberg var tjuetre (!). Her ser Rønneberg (Tobias Santelmann) betydelig eldre ut enn Tronstad. Sorry, men det skurrer, ikke minst fordi den middelaldrende akademikeren Tronstad drives av et naivt ønske om å komme seg ut i felt, noe jeg tipper seerne får se konsekvensene av i siste episode (vi har sett fem av seks episoder).
Vi tipser om bøker og filmer fra Tungtvannsasjonen
Freshman, Grouse 1&2, Gunnerside… Tungtvannsaksjonen var en komplisert operasjon, med flere innsettinger og mange involverte. Mens den første dobbelepisoden er mer interessant enn virkelig medrivende, blir det sterkere gåsehudfaktor så snart våre gutter lander på vidda. Omgivelsene er storslagne og filmingen vakker. Det overbrukte adjektivet “episk” kommer virkelig til sin rett! Etter min mening kunne regissør og manusforfatter utviklet sabotør-karaktene mye mer. Med tanke på hvor unike skikkelser vi her snakker om, bryr vi oss lite om dem, sammenliknet med for eksempel soldatene i Band of Brothers eller The Pacific, to åpenbare referanser. Der er vi mye tettere på enkeltmenneskene enn her. Å følge 3-4 subplott funker i sesonglange dramaer av typen Game of Thrones og Sons of Anarchy, fordi vi har nok tid til å bli ordentlig kjent med folkene. Kanskje lider serien litt av at lerretet og persongalleriet er litt for stort for 6 x 45 min?
Castingen skurrer blant sabotørene. Christian Rübeck er en karismatisk type, men passer bedre som misogynistisk og ironisk Blindern-douchebag i Reprise enn som Claus Helberg, AKA helten over alle helter. Han kunne kanskje spilt den vrange og kompliserte Knut Haugland? Apropos Reprise: Det er som om man har flyttet den ironiske vestkantgjengen derifra opp på vidda, med vinterkamo og sten-gun. Siddis-slakkeren Rolf Kristian Larsen (Jarle Klepp!) bør drikke øl og diskutere Verdensbanken med Kristoffer Joner og Aslak Sira Myhre på Cementen, ikke spille Skinnarland, som tilbrakte TRE FUCKINGS ÅR I FELT UTEN PAUSE. At de fleste av sabotørene snakker Oslo 3/Radioteatersosiolekt er også tull. Nå tror man at alle sabotørene var fra Oslo eller Stavanger. I virkeligheten var mange Rjukan-gutter. Sunnmøre var også sterkt overrepresentert i Kompani Linge, med Rønneberg som fremste eksempel.
Dessuten må jeg innrømme at det sedvanlige norske underspillet nok en gang irriterer meg. Ikke en jævla gang hever noen av nordmennene i serien stemmen, hver gang noen roper er det utlendinger på ferde. Norske filmskuespillere har patosangst. Men la gå: At sabotørene ser litt malplasserte ut på vidda er også interessant i seg selv, fordi det forklarer hvorfor disse historiene stadig fenger oss: De stiller spørsmålet om hva vi nordmenn anno 2014 ville gjort i en tilsvarende situasjon. Dessuten glemte jeg innsigelsene mine etterhvert som Vemork-aksjonen nærmer seg. Selve aksjonen er strålende tv. Når våre gutter sniker seg inn på Vemork fikk jeg ordentlig go-vibber, det minnet meg om å se eller lese Ørneredet, Kanonene på Navarone eller andre tidløse krigshistorier. Det er en av de mest spennende og veldreide scener jeg kan huske å ha sett med nordmenn på rulleteksten. Well done, rett og slett.
Det var derfor med stadig voksende forventning jeg så fram til det som følger etter. Alle som kjenner denne historien vet at det desiderte spenningshøydepunktet ikke er selve aksjonen, men flukten. Eller snarere, fluktene. At Poulssons tur gjennom Numedal er utelatt får så være, selv om den også er kul. Verre da at Gunnerside tar farvel på vidda og dukker likeglade opp i London, uten at vi vet noe som helst om deres mange hundre kilometers lange skimarsj til Sverige. Men ok, tenkte jeg, poenget er vel å gjøre det enkelt, for absolutt alt annet blekner mot hva som skjer med Claus Helberg etter aksjonen. Skijakten over vidda er riktignok med, men hvorfor stoppe med det? Hva denne historien inneholder om skal vi ikke røpe her. Men det er sjukt.
Les Claus Helberg om aksjonen og flukten her
Hvorfor, regissør Per-Olav Sørensen, har du utelatt dette? Det forstår jeg rett og slett ikke. For meg personlig falt historien litt med denne utelatelsen, samtidig som Heisenberg-historien blir mindre aktuell. I 1943-44 var rett og slett ikke Nazi-Tyskland i nærheten av å utvikle noen atombombe. Striden mellom Tronstad og amerikanerne om bombing av fabrikken fortjener også en oppklaring. Det er riktig at Tronstad var rasende over bombingen, men mye tyder på sivile tap var et vikarierende motiv. Tronstad var sur fordi han var skjøvet ut i skyggen av de allierte. Når ordren om å senke Tinnsjø-fergen kom og Tronstad atter var inne i varmen, brydde han seg mindre om sivile tap. Denne dobbeltheten gjør faktisk Tronstad veldig interessant, og den får vi vite mindre om (pluss for at han forsøker å legge an på hun britiske dama, da, sikkert kontroversielt blant etterkommerne). Men Tinnsjø-fergen lover godt for siste episode, akkurat som historien om Leif Tronstads egen skjebne. Den som venter får se. Vi gir tommelen opp. Et løft for norsk tv-drama, dette. Garantert en publikumssuksess. Men damn, vi skulle gjerne sett Claus Helberg hoppe av bussen i Lierbakkene.
Hva mener dere? Kjør på i kommentarfeltet!
PS: Her kan dere se Heroes of Telemark i fullversjon på Youtube.