13. januar slipper HBO første episode av True Detective. Det kan bli legendarisk bra. Vi har sett to episoder.

På mandag ligger første episode av True Detective på HBO Nordic, og i løpet av de neste månedene skal vi få servert til sammen åtte episoder.

Kort fortalt handler True Detective om to detektiver som jobber sammen på en grotesk drapssak, og 17 år senere ser vi dem forklare seg hver for seg til noen andre detektiver om hvordan de jobbet med saken. Alt dette klippes sammen til et klassisk lappeteppe av politi, morder, offer, mysterier og private problemer.

Les også folkene i Filter Magasin sin lille hyllest til True Detective

Vi har sett de to første episodene, og har brukt mye tankevirksomhet på denne nye serien fra seriemesterne i HBO. Her er fem grunner til å stille seg på sidelinjen og følge nøye med på True Detective frem mot seriefinale. Sjekk etter traileren, det er for øvrig ikke nevneverdige spoilers:

1. Matthew McConaughey og Woody Harrelson er rett og slett awesome som de to detektivene i hovedrollene, Rust Cohle og Martin Hart. Enten det er når de drar rundt i Louisiana og sammen leter etter clues som kan få dem nærmere morderen, de fomlende forsøkene på å konversere i bilen, den forskjellige tilnærmingen til vitner og andre interessante, eller når de 17 år senere sitter på hvert sitt rom og prater ut om den vonde tiden. Hart (Harrelson) som velfødd politi med buksebeltet strammet over dressbuksen og Cohle (McConaughey) som demonstrativt sigger inne (you go, bro!) og tømmer billig øl fra halvliterbokser inn i den trailerskjeggete munnen sin. Hva har skjedd med dem, og hvorfor skiltes deres veier på så mange måter?

2. De amerikanske sørstatene har blitt portrettert mye i popkultur, enten det er i TV-serier som Treme, bøkene til James Lee Burke eller hos metalband som Down (“New Orleans Is A Dying Whore” er et fint sted å starte for nykommere). Nå sist var det i Wiley Cash sin 2013 roman A Land More Kind Than Home, som kan fungere som et fint oppspark til True Detective. For her snakker vi forblåste bondegårder, tause prostituerte, karismatiske kirker som er forlatt, seig og møkkete blues, hus med så rufsete bakgårder at det ser ut som bilopphøggeri, oppblåste og fordrukne ego, og skråspyttende/slentrende politifolk av ypperste sort. Om østfoldingene virkelig følte seg stigmatisert av Raymond-figuren, tror jeg de kan tenke seg hvordan sørstatsfolket har det etter en sesong av True Detective.

3. Måten det veksles mellom nåtid og for 17 år siden, er også strålende. Sakte (veldig sakte) og sikkert får vi utdelt den ene forklaringen etter den andre, og etter to episoder satt jeg igjen med en anelse av hva som har foregått. Men jeg har egentlig ikke peiling, bort sett fra at noe – sannsynligvis noe helt fucked og grotesk og bisart – har skjedd mellom de to detektivene og/eller morderen.

…men det bringer oss over til neste punkt, som er når skepsisen begynner å melde seg…

4. Men hva er det egentlig True Detective vil, bortsett fra å være mystisk, tilbakelent og generelt se visuelt dritfet ut? Jeg blir fengslet allerede fra de første bildene, men mange av mine favorittserier tok litt tid på å komme i gang. Breaking Bad begynte jeg på flere ganger før jeg fattet noen interesse for Walter White, og Justified brukte en hel sesong på å komme i riktig gir. Kan det være at True Detective er for kalkulert som rar og sakte? Jeg vet dette høres litt utydelig ut dersom du ikke har sett de første episodene, men gi meg litt tenkerom. Jeg tror du skjønner når du har sett litt på True Detective.

5. For det er en fare for at True Detective blir en parodi på seg selv. For det seige tempoet, den minimalistiske dialogen og den gjennomgående dyrkingen av southern noir er på grensen til hypnotiserende, men det fordrer også at det ligger noen sjuke plottwists og overraskelser et sted på toglinjen mellom stasjonene. Det er også ambisiøst å legge opp til et tidsspenn på 17 år, hvor alt som skjer i nåtid skal bindes opp mot 17 år siden. Det bør være noe virkelig snedig.

Oppsummert: Jeg ble helt satt ut og infantilsk jublende av de to første episodene av True Detective, både av skuespillet, den knappe dialogen og den mørke stemningen nede i Louisiana. Men når jeg fikk summet meg litt, er jeg redd for at serien lover mye den ikke holder. Derfor er jeg sjukt nysgjerrig på de siste seks episodene, og håper serien ikke roter seg bort i mumling og påtatt mystisk coolhet. Kom igjen, HBO, snurr serie!