Nå begynner ting virkelig å skurre i True Detective. Hvem er det egentlig som holder på med hva, og hvorfor? Vi oppsummerer femte episode.

True Detective fortsetter marsjen gjennom TV-seriens dal av triumf, og er i ferd med å etablere seg helt der oppe med The Wire og Breaking Bad og de andre moderne klassikerne. For makan til briljant laget, smart skrevet og vellaget TV-serie trodde man knapt HBO var i stand til å hoste opp. Eller? Jeg er hvert fall helt slått i gulvet, her er en kjapp oppsummering av ukens episode:

— “Rust” Cohle (Matthew McConaughey) forsøkte å lure methkongen etter de hadde kidnappet Ginger, og det gikk helt midt-på-treet. Men Rust og Marty (Woody Harrelson) fulgte etter kokken tilbake til den sjuskete ranchen i skogen hvor Reggie Ledoux koker statens beste drugs, og helvete bryter løs. Ledoux blir skutt av Marty, kollegaen hans blir sprengt i fillebiter av sin egen sikkerhetsanstaltning, og Rust og Marty drar tilbake til politikontoret som helter.

— Samtidig treffer vi Marty og Rust 17 år senere, i de gjennomgående diskusjonene med politimenn som prøver å nøste opp den gamle saken, og etter mye frem-og-tilbake begynner Martys tillit til Rust å slå sprekker. Hvorfor er han på de nye åstedene? Hva skjedde egentlig frem mot den avgjørende bataljen på methfarmen, styrte Rust mer av etterforskningen enn hva Marty skjønte? Og mest forvirrende for oss seere: hvorfor siterer Rust fra Reggie Ledoux dødstale, som ingen andre har hørt?

— Det er ganske mange ting jeg digger med denne episoden, men la oss ta det viktigste først: måten det klippes på mellom de nye intervjuene og det som egentlig skjedde, er bare enormt effektfullt og briljant gjort. Vi ser de to detektivene ute i sumpjungelen, samtidig som de ivrig og åpenbart med samkjørte historier, beskriver en Vietnam-aktig shoot out mot methligaen. Kontorvoicen til Marty flyr løgnaktig over bildene fra sumpene, og det blir både dramatisk og ganske morsomt.

— Åpningsscenen av egen klasse. Da narkokokeren ser på Rust og beskriver mørket i øynene hans, og at det ansiktet gjør at han får lyst å gjøre ting med det, det er bare så beinhardt og hemingwaysk i all sin brutale enkelhet. TV på sitt aller beste.

Les også: Oppsummering av episode 3, “…and then, like a lot of dreams…”

— Videre liker jeg hvordan Martys aggresjon fremstilles fra flere vinkler. Først da han skyter Ledoux gjennom knollen etter han oppdager de to ungene i låven, før vi ser han klabbe til sin egen datter foran konen som har tatt ham tilbake. Vi ser en mann på vei mot avgrunnen, en mann som blir spist opp av sitt eget ukontrollerbare mørke, samtidig som han reflekterer innsiktsfullt over det på voicen. Dette er så mesterlig skrevet person- og hjemmedrama at det burde vært satt opp som supportband for Et dukkehjem.

Les også: Oppsummering av episode 4, med Scorsese-avslutningen

— Men den tjukke røde tråden vi nå skal følge, er jo det mer tidstypiske krimdramaet. Hvor mye av det Rust har sagt under etterforskningen er egentlig sant? Hvor sannferdig er egentlig fremstillingen de to leverer til de nye etterforskerne? Kan Marty stole på Rust, eller er det etterforskerne som spiller ham? Her får vi også et aspekt av Gone Girl og Fight Club, historier hvor vi som leser/seer ble villedet til å tro på et narrativ som ikke var sant. Spennende!

— Og avslutningsvis, hva er greien med The King In Yellow, som Rust fant i den dagboken tidligere og som nå dukket opp på slutten? Skummelt, jepp, men også åpenbart noe veldig viktig. Carcosa-sitatet til Ledoux rett før han blir drept er også knyttet til den gule kongen. Hjemmelekse, pløye gjennom boken The King In Yellow. Aner jeg en Twin Peaks-aktig weirdness komme sigende over de tre siste episodene, med hemmelige brorskap og overnaturlige ritualer?

— Hva synes folk der ute om ukens episode, er dere like hektet som meg? Er det noen ting jeg har oversett? Hva tror dere skjer fremover i True Detective? Kjør på i kommentarfelt.