Jeg så nylig The Prestige om igjen. Og nettopp: Det er en sånn film du vil se på nytt. For følger du godt nok med?
At krimsjangeren har mye til felles med tryllekunst, er noe for eksempel Jo Nesbø har vært inne på mange ganger. I et intervju med OP-5 i vinter sa han for eksempel:
Det er fint å vite et par ting om hvordan en leser oppfatter teksten, hvilke forventninger som skapes. Et eksempel fra den forøvrig glimrende boka The Conversations hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde. Hvis den som snakker er midt i bildet oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver. Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren senere i boken til å tenke; “a-ha!” Og så: “Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!” På en god dag funker det i alle fall sånn …
Les hele Nesbø-intervjuet vårt her!
Det er vanskelig å ikke tenke på Nesbø når jeg nylig så Nolan-brødrenes film The Prestige (2006) på nytt. Det handler om to rivaliserende tryllekunstnere i Victoria-tidens England. Robert Angier “The Great Danton” (Hugh Jackman) er den aristokratiske tryllekunstneren som havner i en dødelig rivalisering med den langt mer talentfulle arbeiderklasse-magikeren Alfred Borden (Christian Bale). Det handler om tryllekunstnertronen i London på slutten av 1800-tallet. Men dette var fremdeles moro, synes jeg.
— Nolan-brødrenes varemerke, ikke-lineære historier, kan være vanskelige å få tak på. Men her synes jeg metoden har sin funksjon. Det er som om trylling er et tema de har ventet på å filme hele karrieren. Kanskje man burde se Memento på nytt snart også?
— Herlige rolletolkninger fra både Jackman og Christian Bale. Manuset er veldig bra på å skifte styrkeforholdet dem i mellom. Å være bitter og sjalu på andres suksess er en temmelig universell menneskelig følelse, men sjelden har jeg sett det så tydelig og godt spilt ut som her.
— Kanonsterke biroller, anført av Michael Caine som læremester, samt første gang kinogjengere får se Rebecca Hall og Scarlett Johansson rivalisere over samme mann. Dog skal det sies at Scarlett Johansson ofte kan bli litt stereotyp som fristerinne. Kvinnerollene kunne nok blitt skrevet sterkere.
— David Bowie! Alltid moro å se ham på filmlerretet. Herlig rolle som eksentrisk østeuropeisk vitenskapsmann.
— Ikke bare er tryllekunst en virksomhet av hemmeligheter, det skaper også gode og effektive bilder tilpasset filmlerretet. Trylling er rett og slett superspennende. Spesielt sterke er drukningsscenene.
— Veldig vakker og burlesk scenografi. Mørk koloritt, crimson-røde scenetepper og kul 1800-tallsmote.
— Som alltid med Nolan-brødrenes filmer lurer man på hva-i-all-verden-som-skjer. Når den siste avsløringen kommer – og den er ganske cheesy – har du bare lyst til å se filmen på nytt. Akkurat som et tryllenummer du akkurat har fått forklart. Filmen er et eneste stort tryllenummer.
Mener nå jeg da. Hva synes dere? Kjør på i kommentarfeltet med tanker og anbefalinger!