Venezia-drama, Harvard-drap og snart også black metal?


Han tar deg med til Venezia og Boston, men snart skal Øystein Wiik skrive om black metal.

Leter du etter en norsk krimbok om drap i romiljøet i Boston, dødelig elskov i Venezia og midt oppi det hele en underlig norsk kulturjournalist? Da er Øystein Wiik sin nyeste bok, Casanova-syndromet, noe for deg.

Øystein Wiik er kanskje mest kjent som opera- og musikalsanger, men han er nå oppe i fire romaner om helten Tom Hartmann. Og Wiik sparer ikke på kruttet (det gjør han aldri, de som har sett ham lansere bøkene sine er vant til en flamboyant blanding av opplesning, sang, dramatisk fremførelse og mer underholdning enn de fleste bokarrangementer du har vært på), her er det dyr rødvin, mystiske rikfolk, transkjønnede kastratsangere, lugubre rikmannssønner og alt annet man kan forvente av en thriller som handler om bemidlede studenter ved Harvard og Casanova-arvtakere i Venezia.

Vi tok en prat med hovedpersonen selv, altså Øystein Wiik, om ny bok og slikt:

1. For de uinnvidde, hva handler romanen din Casanova-syndromet om?
Casanovasyndromet er fjerde bok om kulturjournalisten og eventyreren Tom Hartmann. Han reiser til Venezia for å lete etter sin ekskones kjæreste, som er sporløst forsvunnet. Her vikles han inn i en mørk verden, der erotikk og kunsten å forføre dominerer. Det er også historien om en moderne Casanova, der kvinnene han forfører dør av mystiske årsaker noen uker etter at de har vært sammen. Et nytt og dødelig våpen er på avveie. Under dette ligger det naturligvis helt andre motiv enn det å forføre. Maktbegjær, hevn og penger.

2. Det er litt av noen baktepper du har for handlingen din. Erotiske konger i Venezia og det mytiske romiljøet i Boston, hvorfor landet du på de miljøene og hvor viktige var de for handlingen?
– Det er mange grunner for valget av Boston og Venezia. Jeg liker maleriske rammer for fortellingene mine. Boston har jo mange italienske innvandrere, så der ligger parallellen til Venezia. De lange slanke båtene som roerne på Charles River bruker minner om Venezias gondoler. Romiljøet er veldig konkurransedrevet og det er god grobunn for intriger og sjalusi. Venezia er for meg en by som inneholder mye mystikk, og det at den nærmest ble bygget som en by man kunne flykte inn i, vekk fra angripende horder er også fascinerende som krimscenografi. En by det er lett å forsvinne i, med det intrikate nettverket av kanaler og broer. Byen har jo også en aura av vakkert forfall og undergang rundt seg. I og med at dette er en krim med store innslag av all menneskelig nytelse, enten det er mat, vin, erotikk, kunst og musikk, så var Venezia det naturlige valget.

Les også: OP-5 guider deg rundt Boston

3. Nå er du ikke lenger fersk og overraskende forfatter, føler du deg mer som Krim-Øystein enn Opera-Øystein?
Det har skjedd gradvis. Jeg har jo skrevet tekstene til mange musikaler og operaer før jeg gikk i gang med krimsjangeren og romanformatet. Men på mange måter er det to sider av samme sak. Det handler om å fortelle en historie, enten man spiller en rolle eller man skriver og dikter opp personer. Jeg må innrømme at det er forfatteren som har fått overtaket, selv om jeg fremdeles synger masse, og jobber mye som motivator og foredragsholder også. Men det å skrive opplever jeg som et langt friere og morsommere univers å være i enn teatret. Det er intenst og utfordrende, og jeg opplever det som et temmelig fysisk yrke, kanskje fordi jeg ofte spiller ut karakterene mens jeg skriver om dem.

Her har Platekompaniet ok priser på bøkene til Øystein Wiik

4. Hva inspirerer deg mest når du skriver?
– Ideene er jo rundt oss hele tiden. Det er mye å hente i dagens aviser, det kan være en liten notis som endrer hele bildet i en historie. Av litteratur kan jeg bli inspirert av så forskjellige forfattere som Thure Erik Lund og Mo Hayder. Stephen King har uttalt at dersom man ikke har tid til å lese, så har man heller ikke tid til å skrive. Å lese er viktig for å utvide den språklige paletten. Musikk er også en stor inspirasjon. Jeg forsøker ofte å finne frem til romanens musikalske uttrykk og referanserammer, og har som oftest anlegget på høyt volum når jeg skriver.

Bonus: her ser du Øystein Wiik i sitt musikalelement. “Nice pipes!”, som Ron Burgundy ville sagt det:

5. Hva skjer fremover i Tom Hartmanns verden?
– Uten å røpe for mye, så skal vi nok til rockens univers i neste Tom Hartmann-historie, med noen doser black metal også. Noe av prosjekt Hartmann er jo å bruke forskjellige kunstarter som underliggende tematikk, og musikkbransjen har mye å by på i så måte.