Har Jo Nesbø fått Bono-syndromet?


Er Jo Nesbø i ferd med å gå i fella til Bono og Jay-Z? Vi har lest Sønnen.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Jo Nesbø er ute med ny krim i disse dager, hans andre stand-alone thriller. Den første, Hodejegerne (2008), var et tydelig brudd med Harry Holes univers. Ikke bare var den fortalt i jeg-form av Roger Brown (Hole-serien er tredjepersonsfortellinger); bokas første halvdel var noe så sjeldent som en slick samtidssatire fra kunstverdenen på norsk. Og selv om boka i kjent Nesbø-stil endte med noen halsbrekkende twists-and-turns for mye ute i ødemarka, kjentes Hodejegerne alt i alt som et friskt pust i forfatterskapet.

Les også: Vi triller terning på alle Harry Hole-bøkene

Hva så med Sønnen? Boka begynner definitivt annerledes enn Hole-sagaen. Sonny Lofthus er sønn av den diskrediterte politimannen Ab Lofthus. Han er heroinist og har sittet i maximum security-fengslet “Staten” siden han var atten. Fordi han tar skylden for andres forbrytelser, har han en helt spesiell posisjon blant medfangene. Men når han en dag får høre at faren ikke var den korrupte politimannen han tilstod å være, rømmer Sonny og legger ut på et drøy hevntokt.

5 tanker om Nesbøs Politi

Hevnere av denne typen kjenner vi mange av fra amerikanske filmer, men få i den streite sosialdemokratiske skandinaviske krimtradisjonen. Det er kult, og Sonnys blanding av voldelig hevnlyst og fucka-romantisk kjærlighetslengsel gir assosiasjoner til ikoniske amerikanske rømlinger fra populærkulturen eller virkeligheten – fra Sailor Ripley til Mickey Knox og Gary Gilmore (som vi tidligere har skrevet om i forbindelse med The Excecutioner´s Song). Dem går vi aldri lei av.

Om premisset er friskt, er boka ellers nokså likt det korrupte og nihilistiske Oslo Harry Hole har boltret seg i de siste kapitlene av Hole-sagaen. Nesbø dikter riktig nok opp Simon Kefas, en detektiv med avhengighetsgener, og Kari Adel, ung politigirl-next-door, samt en rekke andre typer med de mest corny bibelske navnene du har sett i nordisk krim: Foruten Ab(raham) og Simon Kefas (fra Johannes 1:42 “Du er Simon, Johannes’ sønn; du skal hete Kefas”) og en politisjef ved navn Pontius Parr.

Jeg hadde nylig en samtale med en litterat om hvor vanskelig nettopp navngivning er i litteraturen, og uansett om man liker disse navnene eller ikke leder dette persongalleriet mot to interessante tendenser i Nesbøs forfatterskap. Da vi intervjuet ham for noen år siden snakket han mye om de bibelske urfortellingene: “Det handler om å gå i dialog med de forskjellige urfortellingene. Man kommer ikke utenom det. Du greier liksom ikke å toppe urfortellingene.”

Nei, og aldri har Nesbøs bibeldialog vært tydeligere enn i Sønnen. Det handler om de virkelig store tinga her – frelse og (for)soning og svik og fedre og sønner. Men jeg synes likevel Nesbø har håndtert disse spørsmålene bedre i tidligere bøker. Frelseren (2005) gir etter min mening en mer meningsfortettet skildring av frelse og forsoning i en Frelsesarmeén-møter-narko-kontekst. Rødstrupe (2000) er den av Nesbø-bøkene der fedrenes synder gjør desidert sterkest inntrykk. Der trer bibelfortellingene organisk fram, her insisteres det, ofte i overtydelige og til Nesbø å være svake dialoger.

De pussige navnevalgene reiser også spørsmålene om realismen. Nå er det selvfølgelig ikke noe krav fra min side at krim må være realistisk, jeg tror ikke Nesbø selv er særlig opptatt av det, men siden han ofte nevnes som Oslo-portrettør (av oss, blant andre) og sosialrealist, er det grunn til å se nærmere på dette. For er ikke Nesbø blitt mer av sci-fi dystop enn Oslo-realist? Vi begynner altså i høyrisikofengselet “Staten”. Jeg er ingen kriminolog, men panoptiske Staten og den urkjipe bossen Arild Franck slår meg som en karikatur av sånne typer fra USAs sørstater (tenk direktøren i The Shawshank Redemption) mer enn norsk fengselsdirektør anno 2014.

Men hvis det norske fengselssystemet er annerledes enn forholdene i Statene (hvilket det er grunn til å tro), hvordan bør det beskrives? Mange nordmenn og utlendinger tenker seg norske fengsler som det motsatte – som luksusaktige rekreasjonshjem med flat-screen tv og hjemmelagd mat. Men jeg tror også de som messer om “norsk naivitet” (veldig typisk vinkling i internasjonal presse etter 22/7) tar feil. Så hva er egentlig greia?

De siste årene har jeg vært på besøk bak murene flere ganger. Når jeg snakker med de innsatte, er det stort sett samme historie som fortelles. Nei, det er ikke så ille. Men problemet er at mannen som i det ene øyeblikket rådgir deg hva slags utdanning du skal velge, i neste øyeblikk kan sende deg på isolat. Problemet er at maktstrukturene er forvirrende. Det smarte med det “humane” norske fengselsvesenet er at den relative friheten ofte plager folk mer enn juling og fotlenker, fordi det gir en falsk følelse av frihet. Og med håp følger skuffelse. Jeg har til og med hørt fortellinger om østeuropeiske fanger som ikke klarte mer av den subtile maktbruken i norsk fengsler. De ville heller tilbake til vann og brød i sine hjemland.

Denne merkverdige symbolske volden er bare et av mange interessante og paradoksale trekk ved det norske samfunnet, et trekk Nesbø kunne og burde utforsket i denne boka. Stieg Larsson klarte det på en briljant måte i Millenium-trilogien: Salander var både den paternalistiske velferdsstatens offer (hun har verge, liksom), og samtidig den som overskrider betingelsene hun er underlagt og blir en tegneserieaktig hevner. Sånn bygget han bro mellom sosialrealistisk skandi-krim og moderne hyperbol amerikansk populærkultur.

Dette gjør ikke Nesbø like godt. Hele de sosiokulturelle bakteppet i de siste bøkene har dreiet rundt Oslo som et hyperkorrupt sted, der rikinger, politikere og politifolk tar seg til rette, slik de jo gjør i The Wire eller Ellroys LA. Også her synes jeg han sliter med å fange det unike ved det norske samfunnet. Jo, korrupsjon finnes (noe ikke minst Jensen-saken virker å manifestere), men det interessante maktmisbruket i Norge er i likhet med fengslesvesenet mer skjult. Det handler etter mitt skjønn mest om kameraderi i skjæringspunktet mellom offentlig og privat sektor, om salg av gamle kommunale eiendommer til nyrike eiendomsspekulanter osv. Store offentlige verdier møter en nyliberal tidsalder og selges: Der har du oppskriften på snusk og korrupsjon i et lite land.

Verre i denne sammenhengen er det at den bunnløse nihilismen som preger Nesbøs siste bøker har gjort meg mindre interessert i plottene hans. Rent teknisk er Sønnen selvsagt utstyrt med en komplisert og smart intrige som nesten bare Nesbø kan trekke av og få til å gå opp. Men fordi misantropien er så dyp og gjennomgripende, klarer jeg ikke å bli overrasket over noen av vendingene, langt mindre føle noe for dem. Ok, så var det han? Javel, jeg trodde ikke godt om ham heller. Sånn var det ikke i Hole-seriens beste bøker, men sånn føles det nå.

Det er også en annen grunn til at jeg er mindre interessert i Nesbøs plott nå. Hans metode, som aldri har vært mer rendyrket enn her, er å la et uttall bipersoner og perspektiver rulle opp Sønnens hevntokt. Dette bidrar til å gi ham en slags gåtefull mystikk som er kul (vi ser aldri verden fra hans øyne), men er samtidig forvirrende. I bokas første halvdel ser vi handlingen gjennom øynene til et trettitalls personer (tipper jeg), de færreste mer enn vage sjablonger.

Jeg kom derfor til å tenke på George RR Martins A Song of Ice and Fire-epos, som er underholdningslitteraturens absolutte zenith for tiden. Der er det også mange folk med, mildt sagt, men fordi hvert kapittel fortelles gjennom en person (med navn og alt), oppnår GRRM noe Harry Hole på sitt beste har, som ikke finnes i Sønnen. Fordi vi har blitt kjent med figurene, bryr vi oss om dem. Vi elsker og hater dem, vi ønsker dem godt og ondt. Og vi er helt ute av oss når de dør, og det gjør de som kjent hele tiden.

Jo mer jeg tenker på det, dess mer slår det meg hvor banebrytende GRRMs metode med å ta livet av hovedpersonene er. Der kan alt skje, der er ingen trygge. Ingen er bare gode, få bare onde, og selv dem blir vi fascinert av. Det er langt mer enn jeg kan si om kjeltringene i Sønnen, med unntak av Sonny Lofthus da. Han har noe. For Nesbø er etter min mening en like stor fortellerbegavelse som GRRM (ok, nesten). Selv om man får følelsen av at Sønnen har gått vel fort unna, skriver Nesbø som alltid rytmisk og følsom prosa med driv stor psykologisk innsikt. Men han våger ikke utfordre sjangeren på den måten geniet Martin gjør. Da står bøkene i fare for å stivne.

For det er selvsagt baksiden med å bli verdensstjerne. Vi kunne kalle det Bono eller Jay-Z-syndromet. Uansett hvor jordnær man ellers måtte være, gjør det livet og stjernedyrkelsen noe med deg. Jeg vet ingenting om Nesbøs liv, så den lar vi ligge, men jeg vet at U2 eller Jay-Z forlengst har sluttet å lage interessant musikk. Og da vi så at det er den dølle popcorn-ungpikehelten Channing Tatum som er med i filmplanene til Sønnen, ja da ble OP-5-redaksjonen lett bekymret. Jeg mener, dette er hovedrolleinnehaveren i White House Down.

Men nok om det, og nok fra meg i denne omgang. Hva tenker dere?