Philip Seymour Hoffmans siste film er et av stadig færre eksempler på at Hollywood kan lage tenksomme og smarte thrillere for voksne.

Som andre blir OP-5-redaksjonen eldre, og som andre setter vi stadig større pris på at filmatiseringer av John le Carré-romaner virker å være et tegn i tiden. For et par år siden kom fabelaktige Tinker Tailor Soldier Spy, og jommen er man ikke i gang med å filme Our Kind of Traitor, med Ewan McGregor, Naomi Harris og selveste Damian “Brody” Lewis.

Les mer: Her er hva vi syntes om Tinker Tailor…

I år handler det imidlertid om A Most Wanted Man, le Carrés roman fra 2008. Som alltid med le Carré er det en komplisert saga han har pønsket ut – om terrormistanke, hvitvasking og spionforviklinger mellom Europa og USA.

Les mer: 5 le Carré-filmatiseringer du må se

I boken kretser handlingen rundt Issa Karpov, en traumatisert tsjetsjener som ankommer Hamburg med mystiske og uklare hensikter. I filmen er det Günther Bachmann (Hoffman) som spiller hovedrollen. Han er en temmelig desillusjonert etterretningsmann som driver informanter i byens muslimske miljøer, samtidig som han undersøker virksomheten til den Tarik Ramadan-liknende muslimske filantropen Dr. Abdullah. Issa får kontakt med Annabel Richter (Rachel McAdams), en jurist som jobber med utlendingssaker. På mystisk vis sitter Issa på en formue. Hva er greia?

Les mer: John le Carré for begynnere

Stort mer av plottet skal ikke røpes her, bare at de som forventer gladvold og ville stunt vil bli skuffet. Le Carré tar spionverden på alvor, som han alltid har gjort. Likevel har dette blitt veldig severdig. Foruten en snedig intrige og delikat Polanski-inspirert regi fra Anton Corbijn, mannen bak den aldeles brukbare The American (2010), skyldes suksessen en lang rekke klasseskuespillere. Det er faktisk sjelden man ser så mange bra på lerretet samtidig.

Hør bare: Om Issa er mindre interesant i Grigoriy Dobrygins skikkelse enn i boka, er Rachel McAdams herlig som tysk jussbuss-aktig idealist. Damn, hun har den tyske girl-next door-kvaliteten som Franka Potente hadde på sitt beste. Den nye tyske stjernen Daniel Brühl (Bourne Ultimatum! Inglourious Basterds!) gjør en fin birolle. Robin Wright representerer US Embassy så iskaldt og troverdig at vi skulle tro hun var direkte underlagt Frank Underwood. Og Willem Dafoe er superdouchy som korrupt bankmann.

Og så Philip Seymour Hoffman da. Hva mer kan sies om det avdøde geniet enn det som allerede er sagt? Kanskje dette: Når vi får hans tragiske overdose på litt større avstand, kan vi spørre oss hvorfor han var sin generasjons aller største. Hoffman hadde kanskje aller mest det amerikanerne kaller presence: Når han dukker opp på lerretet, også som usunn etterretningsmann med fininstilt tysk aksent, må alle andre spille andrefiolin. Hoffman stjeler filmen. Forresten, om han har faktisk John le Carré skrevet fint:

Les mer: Le Carré hyller Philip Seymour Hoffman

Som alltid i le Carrés historier er gråsonene flere enn de heroiske agentene eller skruppelløse terroristene. Etter den kalde krigen og 911 har le Carré blitt en innbitt kritiker av terrorkrigens brudd på folkeretten og “extraordinary rendition”. Ikke bare peker fortellingen mot den sanne historien om den tyske Guantanamo-fangen Murat Kurnaz; den peker også subtilt mot Stasi-thrilleren Das Leben der Anderen i tone og uttrykk. Betyr det at USA har blitt det nye Stasi? Neppe. Men som alltid får John le Carrés spionthrillere oss til å tenke på hvordan kampen mot anti-vestlig terrorisme føres, en kamp som ikke ser ut til å bli mindre aktuell med det første.