I går gikk Breaking Bad-finalen på lufta i USA. Vi fulgte den ringside i New York (NB: Første halvdel av artikkelen er spoilerfri og bør leses av serieinteresserte, massiv spoileralert på resten)
Finaleepisode av en serie av Breaking Bads kaliber er store greier i Statene. På nær sagt alle barer jeg passerte med en tv-skjerm tilgjengelig var de flimrende bildene fra World Series eller amerikansk collegefotball erstattet av Walter White og co.
På Videology i Williamsburg, et sted for hardcore tv-nerder, var screening-rommet stappfullt da vi ankom tre timer før sendestart (!). Spenningen lå over baren. Det minnet faktisk litt om timene før en VM-finale.
Så vi valgte en nabobar på Bedford Avenue. Også der var nerdefaktoren upåklagelig. Skal det være en kylling fra Gus Frings “Los Pollos Hermanos” kanskje? Eller hva med en Blue Ice-drink, med tequila og blå isbiter? Herlig, dere.
Såvidt meg bekjent, finnes det ingen tradisjon for å vise tv-serier på bar i Norge. Og hvorfor skulle man samles for å se serier som Hjem eller Halvbroren? Følelsen av å være blant forventningsfulle serienerder, fikk meg for alvor til å savne en god norsk tv-serie som alle snakker om. Her i New York er du i praksis utestengt fra sosialt samvær hvis du ikke følger med på Breaking Bad. Men seriøst, serieskapere i Norge: Noe drastisk må gjøres med norske tv-serier. Dette er en opplevelse jeg unner alle.
Timene fram til klokken 9PM gikk langsomt, og ventetiden ble fylt med recaps fra forrige episode, samt annen Breaking Bad-snacks. Så rullet første bilde over skjermen. Det stappfulle rommet ble høystemt og musestille. Og – da handlingen begynte – jublet man. Og det ble mer jubel…
Resten av denne artikkelen bør du stå over dersom du ikke har sett finalen – spoiler alert.
For hvordan skal vi egentlig oppsummere finalen? Med et par ord: Håp, lys i tunnelen. Mens de siste episodene av Breaking Bad har vært nesten for vonde å se, ble finalen noe annet. Det var en moderne amerikansk western vi så. En hevner vender hjem. Med moralen i behold.
Vi har oppsummert hver episode av siste sesong og skrevet MYE mer om serien, sjekk arkivet vårt.
Det ble tydelig allerede tidlig i finalen, da Walt snek seg inn i hjemmet til de gamle vennene Gretchen og Elliott Schwartz i Grey Matters. Scenen var Breaking Bad og Walter White på sitt beste: Hyperintens, spennende, båret oppe av Walter Whites virtuose plan om hvordan han skulle sikre Flynns økonomiske framtid. At man klarte å skrive inn Skinny Pete og Badger på en naturlig måte, var også et pluss.
At Walters tilsynelatende galskap den siste tiden har vært del av en plan for å sikre familien ble enda tydeligere i den fantastiske farvel-scenen med Skyler. Walt har skjønt at familien ikke lenger kjøper argumentet om at han gjorde det for dem. Derfor la han an en ny strategi: Han gjorde det for sin egen del. For seg selv. Walter er egentlig en versjon av den selvdrevne amerikanske kapitalismemyten.
Så det vi alle EGENTLIG ventet på: Oppgjøret med naziene og hva som ville skje med Jesse. Selvsagt ble ikke Uncle Jack og hans imbecile entourage noen målestokk for Walt. Måten han gunna dem ned med sin improviserte fjernstyrte mitraljøse var kul nok den. Da var det jubel i New York, og den ble ikke mindre da Jesse fikk kvalt Todd med kjettingen. SÅ SINNSYKT DIGG!
Da Jesse kjørte ned i solnedgangen (eller … um … mørket) og Walter døde satt jeg likevel med en følelse av at Vince Gilligan og hans manusforfattere hadde gjort det litt enkelt for seg selv. Alt funka, historien gikk opp og ble avsluttet fint, for all del. Men for den beste tv-serien siden The Sopranos savnet jeg den overskridende genialiteten.
Måten Walt forgiftet Lydia var riktignok ikke ueffen. Men tenk på slutten på The Sopranos: Den er så overrumplende og kontroversiell at ingen forstod den da den gikk på luften. Først senere, da man begynte å grave i materien, skjønte man det geniale ved den (les denne fabelaktige utlegningen her). Breaking Bad-slutten var mer Hollywood, liksom. Hollywood i toppklasse, for all del, men likevel en av grunnene til at (tror jeg) framtidens kulturhistorikere vil sette The Sopranos over Breaking Bad.
For det er på dette nivået sagaen om Walter White hører hjemme. Bryan Cranston kan sove lenge i dag, vel vitende om at han har gestaltet den sterkeste figuren i amerikansk fiksjon etter Tony Soprano. Han tok et USA fanget i narkoavhengighet og økonomisk tilbakegang på kornet. Han gav den kuede middelklassemannen en følelse av å leve igjen. Han er vår tids Macbeth. Breaking Bad er rett og slett en av tidenes beste tv-serier. Jeg er allerede nostalgisk.