Dette er filmen alle venter på. Men er det nye DiCaprio-Scorsese-samarbeidet verdt ventetiden?
Forventningene til The Wolf of Wall Street har lenge vært skyhøye, ikke minst blant alle verdenes dudes som kanskje unner seg litt nachspielkøl og en stripper i Vegas i ny og ne, men som ellers lever trygge liv i middelklassen. Fortellinger om penger har litt av den samme effekten på menn som historier om spesialsoldater (og Østfronten, for de eldre) Hvor mange ganger det siste året har jeg ikke hørt: Scorsese og DiCaprio teamer opp for å lage den nye Wall Street om tidenes svin og hustler, lissom. DEN FILMEN VIRKER SÅ SYYYYKT FET.
Og nå er den her (I Norge har den premiere 31.januar har jeg fått opplyst). En aldeles hakkanes film på absolutt alle måter, om en dude som får Thomas Øye, Christer Tromsdal og Sverre Goldenheim til å se ut som de kommer rett fra indremisjonen. Fristende, ikke sant? Jordan Belfort var Wall Street-megleren som fikk sparken under krakket i 1987, og slo seg opp blant ukule småskala penny stock-meglere på Long Island, som solgte verdiløse aksjer til småsparere rundt i USA. Jeg er ingen ekspert, men tror svindelen likner på den Tromsdal og co bedrev overfor pensjonister på slutten av 1990-tallet. På Belforts nivå var de uansett ikke. På høyden gjorde han $50 mill i året.
Filmen er en tre timer lang eksess, på alle måter. Her er dvergkasting, modeller, massiv horing, yachter, full-frontal nudity, sveitsiske banker, helikopter-crash, yach-kullseiling, enorme hus i The Hamptons, middelalderske orgier på kontoret. Og selvsagt uendelige mengder dop, primært kola og quaaludes, som virker å være Belforts favoritt (og utgangspunktet for en strålende hazardiøs scene mot slutten, når det har begynt å gå nedover for alvor). Ingenting av dette er vel egentlig nytt. Men siden manusforfatteren er fra The Sopranos (Terence Winter) skuespillerne er alle A-listere og regissøren en legende, ja, så føler man at dette forsøker å være noe mer enn underholdning.
Det er fristende å tolke filmen opp mot Scorseses egen biografi. Vi har tidligere skrevet om boken Easy Riders, Raging Bulls, som forteller historien om det ville Hollywood på 70-tallet. Hvis filmbransjen noensinne har liknet på Belforts Wall Street, må det ha vært da. Scorsese selv var den sky og følsomme newyorkeren som havnet midt i galskapen, for så bli en av de største. I starten av “Wolf” er den en god (om enn litt konvensjonell) scene med DiCaprio og mentoren Matthew McConaughey, som forteller Leo hvordan verden funker (kokain og svindel, basically). Kanskje er Leo den unge Martin og McConaughey en viss Ford Coppola?
Likevel klarer jeg ikke helt fri meg fra følelsen av at “Wolf” virker litt forsert, som om gamle Scorsese og de andre på død og liv skal være mer ekstreme enn noen film før dem. Dialogen er morsom, men manisk og ofte uten undertekst. Den indre monologen gjør Frank Underwood bedre enn Belfort her. Belfort er en såpass motbydelig type at det er vanskelig å bli særlig interessert i ham, på den måten man blir i Scorseses beste mannefigurer. Filmen føles ikke egentlig som noe episk tre timers “rise and fall-drama”, mer som en serie episoder som godt kunne vært kuttet ned. Et unntak finnes og er strålende: Når DiCaprio inviterer sin nemesis fra FBI ombord i yachten og forsøker å bestikke ham. Den scenen har det resten av filmen mangler – subtilt maskulint maktspill og undertekst.
Etter The Godfathers “I believe in America” har det nesten blitt en klisjé: Når amerikanerne lager film om eksessiv kapitalisme og kriminalitet skal det liksom speile “baksiden av den amerikanske drømmen”. Som flere av Scorseses filmer (tenk Raging Bull, Casino og Goodfellas m.fl.) er nettopp det, i likhet med så mange andre filmer. Som Jonathan Franzen har sagt: For amerikanere er retten til å gå til helvete viktig. Men for å lykkes med en sånn målsetning må dramaet berøre oss; ellers blir det bare insisterende. “Wolf” mangler sjel, tror jeg. Den er nesten like hul som hulheten den skulle eksponere. I motsetning til hva jeg trodde, ble jeg ikke engang misunnelig på Belforts liv og galskap. Men når kommer filmen om norske rikinger?