1. november er det premiere på The Fifth Estate, Hollywood-filmen om Julian Assange og WikiLeaks. Vi har sett filmen som tar oss fra Berlin via Reykjavik til…Tønsberg?

The Fifth Estate er basert på bøkene Inside WikiLeaks: My Time with Julian Assange and the World’s Most Dangerous Website og WikiLeaks: Inside Julian Assange’s War on Secrecy. Vi møter Wikileaks-general Julian Assange i tiden før organisasjonen lanserte 400.000 dokumenter under navnet Iraq War Logs, altså før han ble verdens mest omtlte mann, anmeldt for voldtekt i Sverige og i asyl i ambassaden til Ecuador i London.

Les også: 5 grunner til å glede seg til The Fifth Estate

Assange reiser jorden rundt som en slags International Man Of Mystery med hovedfag i nerderi, knytter bekjentskaper her og der, og overbeviser folk med sin underlige karisma og stå-på-vilje. Den andre hovedpersonen i filmen er Daniel Domscheit-Berg, mannen som sto ved Assanges side før han brøyt ut av organisasjonen og etter hvert skrev den nevnte boken Inside WikiLeaks.

Vi så filmen nylig, og etter traileren kan du lese  våre umiddelbare tanker om The Fifth Estate, som har norsk kinopremiere 1. november:

— I utgangspunktet er The Fifth Estate en thriller, hvor WikiLeaks er den lille, frekke nettsiden som tøffer seg mot all verdens etterretningsorganisasjoner, nasjoner og skumle agenter. Samtidig er det et drama inni her, både vennskapsmessig mellom Julian Assange og Daniel Domscheit-Berg (dekknavn Daniel Schmitt) og mellom Daniel og kjæresten. Det er rimelig spennende gjennom hele filmen, spesielt når CIA og tilsvarende organisasjoner nærmer seg hovedpersonene.

— Benedict Cumberbatch er – ikke overraskende – strålende som Assange. Faktene, talemåten og blikket fanger den arrogante besserwisseren Assange, samtidig som Cumberbatch klarer å fremstille ham som en man-on-a-mission, en mann som ofrer alt for å oppnå sine globale, verdensendrende mål. Og det ligger en herlig ironi et eller annet sted i at den narkomane mesterdetektiven Sherlock nå er blitt nerdemester Assange.

— Daniel Brühl spiller Daniel Domscheit-Berg, og er også meget god som den like idalistiske, men mye mindre ambisiøse og lett naive sidekicken til Assange. Snart spiller Brül Niki Lauda i Rush, disse to filmene gjør ham til en av høstens mest spennende navn.

— The Fifth Estate kler dateline-dramaturgien, hvor handlingen flytter seg fra metropoler som Berlin via vindblåst vulkanlandskap på Reykjavik til SKUP-konferansen i Tønsberg, hvor Assange var gjest. Quality Hotel Tønsberg er filmet fra utsiden, de andre scenene er åpenbart spilt inn i et studio et sted, men det må være riktig så hyggelig for SKUP-gjengen å få logoen sin såpass eksponert som i The Fifth Estate. Tipper det er highfives og ryggklapping der i gården etter premieren. Men: Jeg har vært på SKUP én gang, og det var riktig så hyggelig, men jeg kan vitterlig ikke minnes det internasjonale og fløyelssexy preget på den classy hotellbaren i filmen. Visste ikke at utelivet i Tønsberg kunne se så innbydende ut! Kanskje det var noe jeg gikk glipp av, må sjekke til neste år.

— Julian Assange har gått beinhardt ut mot filmen (manuset lekket på WikiLeaks, hehe, og Assange kommenterte hvor feil han mente det var. Han kalte blant annet filmen “en løgn basert på en løgn”), og det kan man lett forstå. Selv om han fremstilles som en kar som vil – og klarer – å endre verden, fremstår han på det personlige plan som en egoistisk og slu rev uten empati eller forståelse for at mennesker kan være forskjellige. Han fremstår enkelt og greit som en real drittsekk.

— Det kuleste med The Fifth Estate er at filmen tør å ta tak i en hendelse som ligger så nær i tid at det føles som samtid (det skjer altfor sjelden i Norge, NOKAS-filmen er et hederlig unntak), og da tilgir man at det av og til føles som om ting vil måtte rettes opp i en historisk kontekst. Filmen kunne gjerne vært enda mer renskåren thriller, og de forskjellige drømmesekvensene kunne med fordel vært kastet på gulvet i klipperommet. Eller aldri blitt filmet.

— Oppsummert? The Fifth Estate er ingen stor film, men det er underholdende og spennende, tidvis fascinerende, gnistrende skuespill og en film du vil se dersom du a) liker thrillers, b) følger med i debatten rundt privacy på nettet eller c) tenker det er greit å være oppdatert på hvordan det blir krig og fred og sånt. Ingen klassiker, men en film som føles aktuell.