Denne uken ble True Detective avsluttet. Er det lov å si at siste episode var litt … feil? SPOILERS!
Vi har skrytt True Detective opp i skyene siden det dukket opp på skjermen. Ingen grunn til å endre på det. Serien er state of the art-TV. Bare konseptet til manusforfatter og showrunner Nic Pizzolatto er nyskapende i seg selv. Han har skrevet hele greia selv, uten hjelp fra et writers room. Han tenker seg serien som en antologi. Neste år dukker nye folk, nye locations og nye historier opp. Det er slutt for Marty og Rust.
Les også Asbjørns tanker om siste episode, med lenke til alle saker om serien
Og da har jeg ikke engang sagt hvor magisk det hele ser ut. I mange av de store dramaseriene fungerer regissøren som en slags vannbærer (“hired gun”) til showrunneren (hvem husker hvem som regisserte episodene i The Wire eller The Sopranos, liksom?). Selv ikke David Lynch regisserte alle episodene i Twin Peaks, en åpenbar inspirasjonskilde for True Detective. De siste årene har ting begynt å skje. David Fincher regisserte piloten av House of Cards, og hans signatur finnes fortsatt i den mørke DC-koloritten.
Men Cary Fukunagas regi her er det fineste jeg har sett i TV-sammenheng. Egentlig burde vi sett serien på kino (idé for Oslo Kino? Vi stiller!). Man får full uttelling for valget med å la samme mann regissere hvert eneste bilde. Det er så ufattelig mange vakre bilder vi har blitt servert fra Louisiana: De spiralformete fugleformasjonene på himmelen. Biler som kjører gjennom sumplandskap. Den der ideen med å la en båt passere over Rust. Se bare her.
Men: Blant hardcore True Detective-fans på nettet – som altså digger det meste med serien – delte reaksjonene seg etter finalen. Mange digget den nedtonede og optimistiske slutten. Noen savnet en mer omveltende twist. En tanke om det, fra et bokperspektiv: Det virker som krimbøker gjennomgående har flere twister enn krimfilmer, fordi TV er et sterkere medium, kanskje? Hadde True Detective vært en Jo Nesbø-roman, kan vi bare gjette hvordan slutten ville vært. Da ville plottet beveget seg fra Carcosa til Tuttle-familien til ehm… Marty som gjorde det av kjærlighet… Sånn tenker Nesbø når det kommer til plott.
Ikke et vondt ord om Nesbø, men True Detective er og skal være noe annet. Men rent plotteknisk var gjennombruddet i saken – grønnmalingen – ganske svak. Jeg mener: grønne ører + grønnmalt hus = løsning? Den likningen får ikke jeg til å gå opp. Her ser man kanskje en svakhet med ikke å jobbe i et skrivefellesskap. Noen gode krimplottere ville pønsket ut et smartere gjennombrudd ganske lett. Kanskje Pizzolatto var lei og sliten?
Jeg har snakket med flere om disse tingene i dag, og folk har sagt: Det er småtterier. Dette er en fortelling om lys versus mørke, om Rust og Cohles reise, om bromance, at tid er en flat sirkel etc. Ikke om krimtwister. Ikke uenig i det. Men problemet når man lager krimserie uten å være spesielt interessert i forbrytelser, føler krimseeren i meg seg snytt.
Sagt litt enkelt: Rust og Cohle kunne gjort hva som helst. Alle de falske sporene Pizzaletto la ut, virker nå litt irriterende. Jeg kan godta at Tuttle-folka gikk fri. Sånt skjer i en urettferdig verden. Men var alle ledetrådene tilbake til Martys familie ikke noe annet enn dead ends? Var greia med Martys datter virkelig ikke noe annet enn et forsøk på å lure seerne?
Ok. Dårlig dag i dag, kanskje. Digger serien altså. Beste jeg har sett på lenge. Men er det noe av dere som har tenkt det samme?