Vi prater om Gone Girl-filmen

Gillian Flynns mesterlige thriller Gone Girl er på norske kinoer. Vi diskuterer filmatiseringen av sensasjonsboken.

Helt siden Aslak skrev
en opprømt hyllest til Gillian Flynns thriller Gone Girl tilbake i 2012 (les saken her), har OP-5-redaksjonen vært store fans av denne medrivende thrilleren. Så vi var mildt sagt spente da vi omsider skulle se The Town-stjernen Ben Affleck og Bond-piken Rosamund Pikes innsats i David Finchers filmatisering.

Så etter vi hadde sett Gone Girl i anledning dagens norgespremiere, satte vi oss ned og chattet litt om nesten to og en halv timene i kinosalen.

Aslak:
Så hvor begynner vi? Kanskje her: Digg å se Gone Girl på lerretet. Ikke overrasket over at den egner seg som film, men det gjør den altså. Litt lang kanskje, men alt i alt to og en halv time blockbuster perfection.

Asbjørn: Ja, det første jeg tenker er at den passer perfekt inn i David Fincher-universet. Hans visuelle stil, som vi har sett i Zodiac, The Girl With the Dragon Tattoo og The Social Network kler psykothrillersjangeren som Gone Girl hører hjemme i. Det er som en oppdatert, smart versjon av Single White Female og Fatal Attraction, disse seksuelt ladede thrillerne fra 80- og tidlig 90-tall.

gonegirl-pikeaffleck

Aslak: Hehe, du har helt rett, men for ikke å dra for hardt på med namedroppingen med en gang, kan jeg begynne med hva jeg liker: Storyen – som sikkert endel folk kjenner fra boken – har vendinger, spenning og rytme som passer Finchers regi. Jeg synes også castingen er veldig fin: Affleck er en herlig middels ambisiøs slacker som flytter til Midtvesten etter noen strevsomme år i NYC. Det ser nesten ut som Affleck har lagt på seg noen kilo for virkelig å gå inn i rollen som en tynntjukk skrivelærer. The Missouri Dude, liksom. Med vom og begynnende dobbelthake.

Asbjørn: Enig! Han er perfekt der han går rundt i retrofalmet-St. Louis Cardinals t-skjorte – som må svi for Boston red Sox-tilhengeren Affleck, og hans drittsekkpotensial som skuespiller makses. Jeg syntes også historien med de dominerende foreldrene ble effektivt kommunisert. Den er et mye større poeng i boken, men i filmen får vi den enkle varianten hvor hun slår fast at Amazing Amy fikk alt Amy ikke fikk, og så videre. Tyler Perry er for øvrig strålende som advokaten som tar grep når Nick omsider må bite i det sure eplet og lawyer up. Samtidig slår det meg at alt ser nøyaktig ut som jeg forestilt meg i boken, kanskje med unntak av leiehuset som er mye større enn jeg trodde. Hva synes du var mest overraskende eller annerledes enn du trodde det skulle være?

gonegirl-ben

Aslak: Jeg hadde faktisk forventet at filmen var mer forskjellig fra boken, men det er jo klart at der er den stemningsskapende backstoryen fra New York – da de var forelskede og lykkelige – mye større og viktigere. Typisk ting en manusforfatter kutter ut, og her kan jo ikke engang Gillian Flynn skylde på noen andre enn seg selv: Det er jo hun som har skrevet dette. Så forskjellen er kanskje at jeg personlig skulle hatt enda mer chit-chat fra thirtysomething media-hipsters in New York, hehe, men jeg skjønner jo at det ikke kan bli sånn, bevares.

Asbjørn: Ja, New York-hipstertilværelsen ble bare brukt som kjapp etablering av premisset for hvorfor de flytter til Missouri, og jeg synes egentlig det funker bra. Spesielt siden filmen jo er 20-30 minutter for lang. David Fincher har kanskje ikke så mange nei-mennesker rundt seg etter en forbløffende rekke suksesser – kunstnerisk og kommersielt – men noen skulle truet med klippesaks i morgenmøtet da lengden ble bestemt. Faktisk kunne de brukt det gamle desktrikset i aviser, klippe bakfra. Slutten varer og varer, som en Harlan Coben som har fått hakk i platen. De store plot-tvistene avløses av den ene lille vendingen etter den andre, og det føles som en endeløs epilog

Aslak: Du kommer meg i forkjøpet. Hvis vi først skal namedroppe, så er romanen Gone Girl en slags Coben-roman skrevet med kløkten og ondskapen til Patricia Highsmith. Cobens bøker handler jo alltid om den type forsvinninger, og har noen ville og smågeniale twists etterhvert. Flynn har lært triksene hans, samtidig som hun tross alt er en mye bedre forfatter, som virkelig kan drille ned i menneskesinnets mørke. Hun er så god til å skildre psykopater! Der minner hun om Highsmith.

Asbjørn: Ja, det er sant! Gone Girl er jo The Talented Mr. Ripley-psykopati lagt til nåtids Midt-Vesten.

Aslak: Hehe, og det er dette Flynn gjør så bra. I den forbindelse må vi nevne Rosamund Pike, som gjør en dritbra rolle som Amy Dunne. Nå leser jeg sikkert ekstra mye inn i ansiktet og øynene hennes, siden jeg vet hva som kommer, men hun spiller gåtefull og intelligent på en strålende måte. Når hun dukker opp i sommerhuset etterhvert, er det nesten litt Hitchcock over det.

gonegirl-rosamundpike

Asbjørn: Det begynner å bli noen år siden Rosamund Pike dukket opp ut av det blå som Bond-pike i Die Another Day, men her har hun perfeksjonert det mystiske og tiltalende, men samtidig kjølige uttrykket. Hun kler rollen helt sjukt bra, som både klin kokos white female, striglet kone i drakt, bekymret og elskelig kjæreste, psyko gangster på rømmen og alle de andre personlighetene Amy har i løpet av filmen. (NB: SPOILERALERT!) Aller best er hun egentlig når hun prøver å gjemme seg, når hun rømmer som en slags Janet Leigh i Psycho. Farger håret, setter seg i bilen, legger ut planen for oss, slenger opp alle lappene med punktene hun skal gjennom.

Aslak: I boka syntes jeg første halvdel var best, men jeg føler at Fincher har fått dreis på andre halvdel. Skumle sommerhus og rømlinger som gjemmer seg blant white trash med Middle America-aksent er kanskje litt klisjé, men også veldig moro da. Han der ekstypen er glimrende castet…

Asbjørn: …alltid moro med Neil Patrick Harris!

Aslak: …men kunne kanskje fått en litt viktigere rolle. Mange fine biroller også – søsteren til Affleck i filmen er fin som fornuftens stemme. Satiren over media-USA funker også best på lerretet, synes jeg.

Asbjørn: Avslutningsvis vil jeg også nevne at filmmusikken til Trent Reznor og Atticus Ross har blitt en veldig kul signatur for Fincher som pulserende og knirkende atmosfærebaktepper, selv om den av og til blir litt for dominerende. Kanskje det er prisen å betale for å ha en rockestjernekomponist som Reznor på laget. Og måten Fincher tar oss fra New York til hvor-som-helst i USA er strålende i all sin overtydelighet. Rett fra hipster-kjærlighet til dørgende kjedelige middle-America, som å gå fra farger til svart/hvitt, så tydelig er det.

Aslak: Og der ligger kanskje forklaringen på hvorfor denne historien har truffet så bredt? At urbane lesere får sitt – folk fra flyover-statene kjenner seg også igjen. For Gone Girl har blitt et så stort fenomen at man lurer på hvorfor: Men det koker vel ned til at den tar opp et helt grunnleggende spørsmål i et hvert parfhold: Hva vet vi egentlig om partneren vår?

Asbjørn: Håper ikke min har en sånn dagbok liggende!

Gone Girl har premiere på norske kinoer denne helgen.

gone-girl