Forfatter og kritiker Vidar Kvalshaug fyrer løs mot norske tv-serier

Ingenting skaper debatt som et godt gammeldags personangrep, og det virker som Vidar Kvalshaug har oppnådd nettopp det, etter at han angrep NRK Dramas Hans Rossiné for å dyrke det trygge i stedet for å produsere tidsriktige serier.

Vi her på OP-5 fulgte opp med en kommentar om norske tv-serier i går.

Men vi bestemte oss også for å ta en prat med Vidar Kvalshaug, og få ham til å utdype kritikken…

Du spurte i Aftenposten forleden: “Lager vi feil type dramaserier her til lands? Er det å skape gjenkjennelse av noe typisk norsk (som by- og bygdebilder), å ha typisk norske problemstillinger (som by og landkonflikter) viktigere enn kvaliteten i manuset, i spillet, i fremdriften?” Ja, lager vi feil serier i Norge?
– Jeg vil inn i menneskesinnet igjen og skrelle av de lett gjenkjennelige by- bygd-konfliktene som enten er kulisse eller et underliggende tema når norsk drama lages. Tenk: Himmelblå, tenk Berlinerpoplene, tenk Vestavind. Vi trenger ikke lenger bruke norsk drama som en del av gjenoppbyggingen av landet. Den er ferdig. I stedet må vi bygge landet opp til å kunne ta inn over oss impulser og nye hverdager. Skuespillerens hudfarge før for eksempel ikke spille noen rolle lenger, men vi vet at slik blir det gjerne både i 2013 og 2014.
– Dramaserier er fiksjonstablåer som gjerne kan ligge foran sin tid og lage et virkelighetsnorge vi ikke kjenner. Da glemmer vi by/bygd, da glemmer vi svart/hvit. Først da kan vi komme inn i menneskesinnet. Broen blir husket for det menneskelige sinnet og hvordan Saga, med sine sosiale begrensninger, lå foran gjerningsmannen. Ikke av bildene av Malmø eller Køben. De var holdt nede i en perfekt noir. Omgivelsene skulle ikke være viktig. Kulturforskjeller DK/SV ble kun brukt i innledningen.

Er ikke problemet at NRK-drama per def er nødt til å henvende seg til den folkelige mainstreamen, mens de seriekonseptene du etterlyser er for velutdannede hipstere innenfor ring 3?
– Nei. jeg tror ikke at det å gjenkjenne kvalitet stopper ved ring 3. Ut over landet har vi svært øvede og erfarne dramaseere, og mottagelsen av Erobreren/Broen, som er de to ferskeste eksemplene, har ikke delt seg i by/land-publikum.

I all hyllesten av de danske seriene skal det sies at de ikke er spesielt nyskapende, sammenliknet med de beste amerikanske produksjonene. Omtrent like mange mennesker – i absolutte tall – fulgte The Wire som Forbrydelsen, selv om USA har seksti ganger så mange innbyggere som Danmark. Bør Norge gå i danskenes fotspor (velregisserte, kommersielle serier) eller søke mot det nye amerikanske idealet (eksperimentelle og smale seriekonsepter)?
– Alt tilsier at smalt er det nye bredt, også bak slagordet. Hvem skulle tro at en vampyrserie fra sørstatene skulle slå gjennom? Hvem skulle tro at en dødssyk kjemiprofessor som over natten går over til meth-industrien skulle bli trodd, elsket og være den som i serie utforsket menneskedypet best i en serie med scener som er fire-fem minutter lange kammerspill i til dels klaustrofobiske rom der samtalepartneren sier fuck y´all i annenhver setning? Man må ikke gå i fellen der man tenker såkalt “bredt” eller såkalt “smalt”. Man må lage serien sin på den kunstnerisk beste måten. Så får folk ta det eller ikke ta det.

Jeg har lenge fornemmet at de største fortellertalentene i Norge ofte har valgt litteratur framfor motion pictures. Samtidslitteraturen i Norge er tross alt ganske sterk, også internasjonalt (Knaus, Petterson, Nesbø m.fl) Du har selv bakgrunn fra litteraturen. Hvordan skal seriemediet tiltrekke seg talentene fra for eksempel litteratur-Norge?
– Jeg tror det trengs en holdningsendring. Dialog i tekst er en ting, dialog med bilde noe helt annet. Det er et fag som ikke ligner det å skrive bøker. Eventuelt kan vi slutte å spørre etter veletablerte forfattere når det gjelder manus: heller skape gode filmfortellere slik at norsk bokbransje begynner å etterspørre bøker fra dem.
– Jeg opplever norske forfattere som både uvillige til å gi fra seg kontrollen over teksten og ukyndige når det skjer. Norske forfattere elsker å krive historien. Filmhistorier handler ikke om skriving, men om dialogene som får det til å gli mellom scener. Folk i drama snakker ikke litterært på samme måten de gjør i bøker. Derfor oppleves tv-drama som noe ikke-litterært sett fra forfatterhold.
Derfor må man heller enn å prøve å nøde bokskrivere utpå heller skape gode serieskrivere. Det gjelder på alt fra ettermiddagssåpe til høykvalitetsdrama, og lage tv-forfatterne dem så gode at bokbransjen kanskje etterspør bøker fra dem.
– Å skrive for tv er virkelig et fag og vi må respektere et fag. Noen bokforfattere kan ha utbytte av å gå inn i tv og tv kan ha utbytte av dem, men grunnleggende sett tror jeg vi snakker om to forskjellige måter å nærme seg kunsten sin på. Noen få personer behersker dette. Harald Rosenløw Eeg, Saabye. Det er dem jeg kommer på nå.

I The Wire fantes en kreativ vekselsvirkning mellom skaperen David Simon og litterære dialogsterke krimforfattere som Pelecanos, Lehane, Richard Price. Finnes det egentlig noen norske forfattere som etter din mening virkelig behersker dialog?
– Du har rett. Norsk dialogkunst har ingen lang eller stolt historie. Vi driver ennå og breker på konstruerte dialoger fra Wam og Vennerød. Saabye er en av de få forfatterne jeg vet om som har gått innn for å lære seg dialogkunst og det å dramatisere egne tekster.

Vi her på OP-5 er jo spesielt opptatt av krim- og spionhistorier i serieformat. Ser du noen spesielle temaer eller historier fra virkeligheten som kan omgjøres til distinkt “Norwegian Noir” i serieform?
– Treholt er ennå et åpent sår, men der må man inn med noe nytt. Tenk om en serieskaper ville belyse historien fra en annen ny side med nye opplysninger som til slutt kunne gi oss nok en virkelighetsforståelse? Jeg gjetter de første Behring Breivik-manusene skrives allerede.

…manus om Breivik? Vi på OP-5 sier som Clay Davis: Shiiiiiiiit